O' jul med din glede!

Så sitter jeg her, kvelden før kvelden. Etter uker med mas og kjas, har julefreden senket seg i heimen. I skrivende stund sitter jeg på Norefjell, her er det ca 5 plussgrader og mer søle enn snø i sikte. Men nå som mørket har senket seg, ser man jo ikke noe til det likevel, så jeg har faktisk kommet i en form for julestemning. Etter å ha pyntet treet, spist lille julaftens tradisjonelle pizza-middag, Grevinnen og Hovmestern på Nrk har familien funnet juleroen. Jeg vet ikke helt hvordan det begynte med at vi spiste pizza lille julaften, men før da vi feiret i Bærum, var det alltid pizza fra Peppe's. Da vi begynte å feire her oppe, kunne vi ikke bryte denne tradisjonen, så da var det over på hjemmelaget pizza, vel så godt syns nå jeg! Treet er som sagt pyntet, med bare røde julekuler og rødt glitter etter mammas ønske. Lillesøster prøvde i år å henge på en liten bamse i julenissedrakt, men den ble raskt flyttet ned fra treet og opp på tv'n. I år blir det en litt annerledes jul for min del. Jeg skal for første gang feire med Anders og familien hans, og det blir sikkert veldig hyggelig. Men jeg må innrømme at jeg nok kommer til å savne mammas "julskinka" som vi er på harry-tur for å handle i Sverige hvert år. Jeg er ikke vant til ribbe, og pinnekjøtt står heller ikke øverst på mat-ønskelista, men jeg skal nok klare meg likevel! Etter julemiddag hos familien Beer, kjører vi opp på Norefjell igjen for å åpne pakker og ta desserten der. Mamma har nemlig verdens beste karamellpudding i ovnen akkurat nå, og for meg er det ikke jul uten! I utgangspunktet er jeg imot den materialistiske delen av julefeiringen, jeg syns folk flest fokuserer for mye på gaver, tenker for mye på hva de skal gi, hvor mye de skal gi for og hva de selv kommer til å få. Jeg blir provosert når jeg ser mennesker med utallige shoppingposer som stresser seg gjennom overfylte kjøpesentere for å trekke kortet så det blir rødglødende. Her om dagen overhørte jeg en samtale mellom to unge jenter, de var vel 13-14 år. Begge hadde på seg store boblejakker og trange jeans, og håret deres var så bustete og fullt av hårspray at de kunne vært i slekt med Eli Hagen. Den ene sa til den andre at hun ønsket seg Replay-bukser til jul, selv om hun hadde to fra før, så bare MÅTTE hun ha akkurat den modellen. Jeg talte sakte til ti inni meg for å ikke snu meg og ta kvelertak på jenta. At det går an! Dessverre tror jeg dette er et prakteksempel på hvordan mange tenker, de bare MÅ ha noe nytt, selv om de ikke trenger det. Selv har jeg sagt til de fleste at egentlig ikke ønsker meg noenting, jeg har jo alt. For det er jo sant. Jeg har varme klær, tak over hodet, nok mat og mere til. Jeg har heller ikke brukt mye penger på julegaver, men en liten ting til de jeg bryr meg aller mest om, har jeg. I steden for å bruke penger på ting folk ikke trenger, vil jeg heller bruke av min verdifulle tid på å være sammen med familie og gode venner, bake kake med mamma, dra en tur i stallen med lillesøster eller på kafé med venninnene. Og det kan være mitt nyttårsforsett, at jeg skal bli enda flinkere til å sette av tid til de jeg er glad i, lytte til dem, le med dem og heller enn å gi dem gaver, gi dem min tid og min kjærlighet. Jeg ville i alle fall verdsette det mye høyere enn en ny bukse eller noe annet jeg ikke egentlig trenger!

Tilbakeblikk på året som har gått

Året 2006 går mot slutten. Det er under en uke igjen til jul, alle julegaver er handlet inn og surret inn i gavepapir, eksamen er avlagt og englene kan når som helst dale ned i skjul. Jeg har ikke vaska gølvet, og itte børi ved, men jeg har bakt noe som skulle minne om berlinerkranser. Det ble mer en ny julekakesort som jeg kaller berlinerdingser, men nok om det... Med all fritiden jeg plutselig har fått etter et par ukers intensiv lesing, har det blitt litt tid til å reflektere over året som har gått.. Hva vil jeg komme til å huske? Som den skap-pessimisten jeg er, gikk tankene først til det jeg helst ikke vil huske..
Året 2006 begynte med et mindre pent brudd. Ikke av slaget man kan gipse, men mitt 3,5 år lange forhold tok kvelden. Det var ikke en lett avgjørelse, siden vi bodde sammen, men ved hjelp av gode venner og en enda bedre familie kom jeg meg gjennom årets første måned. Bare dager etter var familien samlet for å ta avskjed med mormor som døde i romjulen. Det var litt spesielt, for hun var den siste av mine besteforeldre. Det var rart å tenke på at mamma og pappa nå var en del av familiens eldste generasjon.
En uke etter dette igjen fikk jeg beskjed fra skolen om at jeg hadde strøket et fag. Jeg har aldri strøket et fag tidligere, så dette kom som litt av et sjokk på meg. Jeg visste at jeg ikke lå an til noen toppkarakter i faget, men jeg hadde håpet at det holdt til en ståkarakter i alle fall.. Alt dette gjorde at jeg mistet motivasjonen for det nye semesteret, og jeg hadde liten tro på noen fremtid innen BI-systemet.
Jeg flyttet hjem igjen til mamma og pappa, nærmere bestemt inn på rommet til lillesøster... Badet var under oppussing og mitt gamle rom ble brukt til lagring av vasker og diverse.. Men det var da i alle fall en seng.
Det tok ikke så lang tid før jeg bestemte meg for å ta en tur down under i påsken. Jeg gledet meg som en unge, og noen uker med intens lengting etter sol, varme og en viss gutt fulgte. Etter en fantastisk ferie, hadde jeg enda noen måneder meg lengten og savn. I mai og juni var det tid for eksamen, hele fem stykker i fag som jeg knapt hadde åpnet boken i på grunn av min manglende motivasjon. Jeg besto fire av fem, noe jeg ikke syns var så halvgærn't tatt i betrakning min innsats...
I juli satte jeg igjen kursen for Australia, denne gangen for en lengre periode. Jeg var optimistisk den første uka, og så kom hjemlengselen. Jeg savnet familien, venner, Missy, den norske sommern... Det hjalp ikke at jeg ikke hadde noe hell i jobbjakten, og mye annet virket som om det jobbet mot meg.. Men det gikk bedre etter hvert, og i slutten av november landet vi igjen på norsk jord. Vi hadde håpet på meterhøye brøyterkanter og skikkelig julestemning, men i steden ventet to uker med så godt som uavbrutt regn.. Forrige uke ble jeg ferdig med eksamen, og jeg krysser fingrene for at det går bra. I går fikk jeg årets forløpig siste lille slag i magen. Karoline og hennes Anders (vi har hver vår) hadde vært på Norefjell (teknisk sett var de vel fortsatt det, men det er detaljer) og på vei ned hadde Golfen et ublidt møte med bakenden av en annen bil. Mine planer om å reise litt opp og ned fra fjellet i julen må derfor revurderes, og det nye året begynner med en heftig verkstedsregning. Ikke for meg, men sånne ting er jo aldri noe morsomt. Spesielt ikke siden vi bare har del-kasko på bilen...

Men etter å ha tenkt i negative baner en stund, tar jeg meg selv i nakken og sier høyt til meg selv (sånn de gjør i såpeserier når det ikke er noen andre i rommet) at jeg må slutte å fokusere på slike bagateller. For det har faktisk skjedd en del positive ting dette året, og det er jo det man vil huske! Bisettelsen til mormor ble jo etter hvert ganske koselig (ikke for å høres morbid ut altså) for jeg traff mange familiemedlemmer jeg sjelden ser. Jeg hadde en utrolig fin tur til Australia i påsken, fikk sett og opplevd masse sammen med en fantastisk gutt. Jeg hadde en super sommer sammen med den samme gutten, vi fartet mellom Nøtterø og Larkollen og nøt livet. Vi fikk med oss Postgirobygget på hjemmebane i Langesund, en liten overraskelse til Anders. Vi overlevde flyturen rundt halve kloden, uten å bli angrepet av terrorister eller noe, og flyttet inn med en kjempekoselig jente fra Sørlandet. Jeg ble kjent med masse utrolige mennesker som jeg håper jeg kan holde kontakten med også etter Brisbaneoppholdene. Og det er jo ikke så ille å bo i et land der det kan gå måneder mellom hver regnskur. Jeg har opplevd så utrolig mye, lært en annen kultur å kjenne og forhåpentligvis blitt litt bedre i engelsk (med litt aussie-slang). Og på toppen av det hele har jeg klart å holde kontakt med venner og familie i Norge, noe jeg skylder MSN og mail en stor takk for. I tillegg skal jeg feire jul med verdens beste kjæreste som har holdt ut med meg i gode og onde dager som man sier. Tusen takk, skatt!!
Sånn alt sett under ett har vel ikke 2006 vært så ille likevel. Det kunne jo alltids vært verre!

Så gjenstår vel bare å ønske alle en god jul og et godt nytt år!

Home, sweet home!

Endelig hjemme igjen! Etter ca 35 timer på reise, kunne vi sette føttene på norsk jord igjen. Jeg hadde håpet på en hvit velkomst, men den gang ei.. Fikk ikke så mye julestemning av regnet, men snøen kommer vel.. Bagasjerommet på bilen til pappa ble stappet fullt av kofferter, pc-vesker, et par ryggsekker og x-antall poser med sprit. Vi hadde jo selvsagt passet på å få med oss kvoten! Vi dro rett fra Gardermoen og til Centra, lokalbutikken, og det var så stas å se norske varer igjen! Det som ikke var så stas, var prisene... Da jeg åpnet døra hjemme så alt akkurat ut som det gjorde da jeg dro. Den eneste forskjellen var at det var at sommerskoene var byttet ut med vintersko, og det var enda flere par enn vanlig. Jeg var veldig spent på om Missy husket meg etter så lang tid, men hun logret og pep da hun så meg, så jeg regner med det! Vet ikke om hun vet at jeg var borte så lenge eller om hun bare trodde jeg hadde vært i butikken en tur, men hun hverken knurret eller glefset, så det var jo et godt tegn!

Utpå kvelden kom resten av familien hjem, og det var koselig å se igjen alle. Vi tok en tur til Erik (veldig koselig) og Espen. Dagen etter skulle vi feire lillesøsters 18-årsdag, så tante og et par kusiner kom på middag. Kjempekoselig å se dem igjen! Uka har egentlig gått i ett... Torsdag hadde Anders et par intervjuer, og på kvelden prøvde jeg å komme meg på forelesning, men fant ikke frem i tide. Universitetet er sykt stort, ble helt svimmel jeg! Må nok ha kart og kompass om jeg begynner der til høsten! Dro heller til Erik for å se på film. Vi leide The break up med Jennifer Aniston. Fy faen som de kranglet!

Fredag dro mamma og jeg på harrytur til Sverige for å kjøpe juleskinke, kjøtt og litt andre saker. Vi tok turen innom Systemet, men det var ikke noe moro, for alt var jo svinedyrt i forhold til i Australia! Tror jeg får være avholds i tre måneder!

I dagene fremover kommer jeg bare til å lese, lese, lese... Jeg har enda ikke taket på disse teite filosofene, men får håpe det sitter sånn nesten til eksamen 12. I dag dro mamma og pappa til Madeira for en uke, så da får jeg vel ro til å lese får vi håpe. Anders begynte i ny jobb på Smart Club på Slependen, så jeg satser vel på å shoppe der i tiden som kommer!

Siste helgen Down Under!

Får vel begynne med å gratulere lillesøster med dagen! 18 år, det er stort det!

Ja, så var den siste uken i Australia snart unnagjort.. Tilsammen har jeg vært her i fire måneder og fem dager nå, den lengste perioden jeg har vært borte fra Norge noensinne. Da jeg først kom ned her, hadde jeg veldig hjemlengsel, skal ikke nekte for det.. Det var kaldere her enn i Norge, jeg savnet båtlivet, venner og familien, og jeg hadde lite hell i jobbjakten. I tillegg var det ganske vanskelig å komme i kontakt med folk, siden jeg hverken jobbet eller gikk på skole. Men etter hvert gikk det bedre, jeg kom inn i en slags rutine. Sove lenge, sjekke mail, lese VG, spise frokost, se på tv, gå til butikken, åpne boken, se på mer tv, msn, spise middag, se på tv, msn, sove... Slik gekk no dagan!

I løpet av tiden jeg har vært her, føler jeg at jeg har fått sett masse av hva dette fantastiske landet har å tilby, men at det enda er ting igjen jeg har lyst til å se. Derfor ser det ut til at jeg kommer ned igjen neste semester! Har enda ikke bestemt med for om jeg skal satse på å ta eksamen ved ambassaden i Canberra eller om jeg drar hjem i mai for å ta eksamen i Oslo. Men jeg kommer definitivt ned igjen!

De siste ukene, med unntak av de dagene svigers var her, har jeg lest mer, og sett mindre på tv. Føler at jeg snart er klar for eksamen (ehm... Jeg sa snart..) 12. desember. Men før det skal jeg hjem!!

Kofferten er allerede ferdig pakket, med unntak av et par småting. Den er for det meste fylt opp med gaver... Sommerklærne legger jeg igjen her, får vel dessverre ikke så mye bruk for dem i kalde, våte Norge.. Det ble faktisk en hel søppelsekk med klær og en med sko, i tillegg til en pappeske med saker og ting.. Jeg kommer til å få sykt mye overvekt når jeg skal hjem for godt! I morgen skal vi pakke og rydde det siste, og vaske ned hele rommet og badet.. Ikke så veldig morsomt, men det må jo til.. Jeg har så reisefeber at jeg ikke greier å sitte stille, så det er egentlig greit å ha noe å gjøre. Har til og med kjøpt meg sånne små plastposer med lukkemekanisme som kreves for at man får fly inn i Europa.. Ok, så nekter de deg kanskje ikke å fly, men de tar i alle fall fra deg alt flytende... Kanskje man kommer på en eller annen terrorliste, eller kanskje de tar en full kropps-sjekk i tollen... Grøss... Man kan jo ikke risikere det!

I morgen er det Idol-finale, det blir spennende! Flaks at den er dagen før vi drar og ikke dagen etter! Det er to veldig flinke artister, men jeg holder en liten knapp på australske Jessica fremfor irske Damien!

Mandag drar vi herfra i tolv tiden, lokal tid. Deretter venter en uendelig lang flytur... Håper ikke det bare blir servert frokost denne gangen! På vei ned fikk vi nemlig bare frokoster og en lunsj i løpet av 36 timer...

Jaja...Ha en fin helg! Neste innlegg er vel fra Norge!

Gone surfing!

Under en uke til jeg er hjemme! Gleder meg masse, masse til å se alle kjente og kjære igjen! Blir nok litt av et sjokk for kroppen min å komme fra 30 grader og sol til nærmere null og regn i Norge... Det går sikkert ikke mange dager før jeg lengter tilbake!

Denne uken begynte med en tur til Noosa, en koselig liten by på Sunshine Coast, i underkant av to timer nord for Brisbane. Vi gikk rett til stranden for å finne oss et passende sted å tilbringe dagen, men skilte raskt lag... Faren til Anders, Chris, klarte ikke sitte stille i solen, og ville heller gå en tur langs stranden. Anders og jeg hadde spist en heller minimal frokost, så vi tuslet inn i byen for å finne mat.. Vi kom til et sted som hadde amerikanske pølser, noe som er litt av en luksus her nede, for de lokale pølsene smaker ikke videre godt.. Etter pølsa, måtte Anders ha seg en is, og jeg gikk over gata til nærmeste juicebar. Her i landet er det juicebarer på hvert gatehjørnet, noe som passer meg perfekt.

Med fulle mager, gikk vi ned på stranden igjen og solte oss i en time. Satser på å ha litt mer farge enn dere hjemme når jeg kommer! Vi badet, kastet frisbee, noe som var ganske vanskelig i vinden, og tok julekortbilder. Er ikke hver dag blonde nordmenn står på stranden i bikini og nisselue, så vi fikk noen rare blikk og tilrop, men det var bare moro. Utpå ettermiddagen varmet ikke solen så mye lenger, så vi kjørte tilbake til Brisbane. Anders og Kathinka trente, og jeg fant ut at jeg kanskje ikke skulle være med på det... De to sprekingene er jo helt umulig å holde følge med... Kathinka trener til å komme inn på Politihøgskolen, og Anders har jo vært på juniorlandslaget i roing..

Tirsdag skulle svigers og Kathinka videre til Surfer's Paradise, en turistby en time sørover. Planen deres er å kjøre ned til Sydney, og på veien skal de innom en rekke steder. Vi ble med til Surfer's, og gikk på Ripley's Believe it or not-museum. Har hatt lyst til å dra dit før, men aldri tatt meg tid til det. Der inne var det utrolig mange merkverdige ting og mennesker! Blant annet en modell av verdens høyeste mann noensinne, jeg rakk ham bare til livet!

Etter museumsturen, leide Anders og jeg et surfebrett og kastet oss ut i bølgene. Anders hadde fått opplæring tidligere, så han påtok seg rollen som lærer. Første leksjon foregikk på stranden, og jeg tipper jeg så temmelig dum ut der jeg "padlet" liggende på magen på brettet på sanden... Jaja... Jeg stroppet brettet fast rundt ankelen og drasset med meg brettet ut i vannet... Var ikke så lett å få det med seg, det ville heller bli med bølgene enn meg... Et par bølger slo meg over ende, men jeg var ved godt mot og tenkte at dette skulle gå så bra så! Hadde sett noen nybegynnere klare å stå på første forsøk i Noosa, så jeg kunne jo ikke være noe dårligere! Vi kom oss ut, og tiden var kommet for at jeg skulle klatre opp på brettet.. Hersens brett, det var jo helt lealaust! Slet med å holde balansen da jeg lå på magen, og forhåpningene om å stå, sank betraktelig... Etter noen mislykkete forsøk, fikk jeg til å surfe på et par bølger! Riktignok liggende på magen, men det var da en begynnelse! Etter ca ti minutter hadde vi drevet et godt stykke ut fra land, og fant ut at det kanskje var greit å komme seg litt innover. En solbrun livvakt kom padlene på et surfebrett og sa det samme. Vi kjempet mot bølgene og strømningene, og kom oss etter hvert opp på stranden igjen. Da ble vi oppmerksomme på et skilt der det sto at man ikke skulle svømme akkurat der vi hadde vært, på grunn av strømninger.. Ooops... Vi tok en liten pust i bakken før vi prøvde oss ut igjen, litt bortenfor skiltet denne gangen. Etter et par forsøk måtte jeg dessverre innrømme at bølgene vant over meg, så jeg overlot brettet til Anders og gikk opp på stranden igjen. Han kastet seg optimistisk gjennom bølgene, men fikk ikke til noe nevneverdig han heller... Så vi kan vel konkludere med at ingen av oss kommer til å gjøre det så veldig stort på surfefronten med det første.. Men det var moro å ha prøvd, og jeg ble i alle fall ikke spist av hai! Det sies at det er hainetting utenfor strendene i Surfer's, men den er visst nærmere 25 år gammel, så jeg vet ikke helt hvor effektiv den er lenger...

Tiden var kommet for å ta farvel med familien til Anders. Foreldrene kjørte oss til togstasjonen, og etter å ha takket og bukket, skiltes våre veier for denne gang.

Tur til verdens største sandøy!

Grytidlig torsdag morgen (i halv åtte tiden...) satte vi oss i bilen retning Hervey Bay, ca fire timer nord for Brisbane. Frokost ble det så som så med, og våken var jeg heller ikke, så etter en time stoppet vi ved en bensinstasjon, og jeg fikk i meg en kopp kaffe. Kaffe renner som kjent rett gjennom, noe jeg kan bekrefte... Måtte stoppe langs veien for å ta en liten.. pause... Med sovende romper og ben ankom vi kaia i Hervey Bay. Derfra skulle vi ta ferje over til Fraser Island, verdens største sandøy. Etter ca 45 minutter ble vi loset av båten og inn på en ventende buss. Jeg tenke at dette var da fancy greier, og gledet meg til å komme opp til Kingfisher Bay Resort. Bagasjen var allerede fraktet opp i huset, så vi slapp å tenke på den. Vi låste opp døren og tok en kjapp titt rundt. Et ganske stort tre-etasjes hus med en diger, digg sofa midt i stua. Herlig! Vi klatret opp den bratte trappen til hemsen for å sjekke ut sengene. Det hang flere digre edderkopper i taket rett over sengene.. En kjapp titt i resten av huset bekreftet min mistanke.. I alle rommene hang det edderkopper og fraflyttete spindelvev.. Jeg er mildt sagt ikke videre glad i små kryp med mange ben, så jeg pisket Anders til å fjerne de som var på badet og rommet vårt.. Vi gikk litt rundt og tittet på stedet, tok et bad i utendørsbassenget og var innom butikken for å kjøpe frokost til dagen etter. Kathinka bestilte en strawberry daiquri, men hun unge bak baren visste ikke at man skulle lage den med ekte jordbær.. Heldigvis kom det en mer erfaren gutt som lagde den... På kvelden spiste vi på Sand Bar, der de hadde STORE posjoner for en billig penge. Dagen etter sto vi igjen opp tidlig, til et iskaldt hus.. Sto advarsel på airconditionen om at man ikke måtte skru den ned til under 22 grader, for da frøs vannet... Sist jeg sjekket frøs ikke vann på 22 grader, det frøs på 0, men det er mulig det er annerledes her Down Under... Uansett, vi gikk ned for å hente leiebilen vi skulle kjøre rundt på øya med. Det viste seg at bilen også syns det var litt tidlig for en tur ut i bushen, for den nektet å starte. Men vi fikk en annen bil, så det ordent seg heldigvis. Vi satte kursen gjennom regnskogen på sand-"veier", og målet var vraket av "Maheno", et skip som strandet på Fraser i 1935. På vei dit passerte vi en flystripe på stranden, der småfly landet og tok av hele tiden.

Var utrolig morsomt å kjøre på stranden, det er "motorveien" på Fraser, og fartsgrensen er faktisk 80 km/t! Det er også offroad-busser som kjører rundt, og de kommer frem overalt! Etter ca en times kjøring, kom vi frem til det rustende vraket. Det ser veldig lite ut i dag, men var faktisk et veldig stort skip i sin tid! Under 1. verdenskrig gikk skipet som sykehus-skip. Etter at det var strandet, ble det under 2. verdenskrig brukt som bombemål... Så det er kanskje ikke så rart at det ser litt slitent ut..
Vraket sånn det ser ut i dag... Modell av Maheno slik det så ut i 1905. Ikke mye som minner om rusthaugen på stranden! Store deler er under sand, og masse har rustet bort. Det er ikke bare Maheno som har endt sine dager i Fraser's farvann. Det sies at øya har verdensrekord i sunkne skip! Øya har en veldig spennende historie, men det ville ta litt lang tid å gå inn på den her.. Spesielt interesserte får heller søke på Google!

Neste stopp på turen vår, var Eli creek, en krystallklar elv som rant gjennom regnskogen og ut til havet. Det var ikke så mye vann der da vi var der, men det pleide å være et fint sted å bade!
Anders i Eli creek. Var deilig vann, og silkemyk sand mellom tærne. Herlig! Etter det korte stoppet der, kjørte vi inn i regnskogen igjen. Målet denne gangen var den lille grønne innsjøen, Lake Wabby. Men før vi kom så langt, stoppet vi for en kjapp matbit. Ingen av oss hadde spist frokost enda, så magene begynte å lage mistenkelige lyder. Vi ble ikke sittende lenge, for ti tusner av fluer og klegg hadde bestemt seg for å irritere vettet av oss. Lake Wabby var et imponerende syn. Vi så hvite sand-dynet, den grønne innsjøen, regnskogen og havet i bakgrunnen. Skikkelig postkort-motiv! Vi måtte selvsagt ta et bilde der også!
Vi gikk ned til innsjøen, 1,5 kilometer. Vi hadde tenkt til å bade der, men droppet det fordi vi ikke hadde så lyst til å få sand innenfor alle klærne.. På vei opp til bilen, gikk vi forbi en liten slange. Vet ikke hva slags slange det var, og har ikke lyst til å finne det ut heller.. Jeg holder meg som regel på GOD avstand, aller helst vil jeg ikke se dem i det hele tatt.. Heldigvis overlevde jeg! Vel inne i bilen, etter å ha jaget ut diverse fluer og klegg, satte vi kursen for Lake MacKenzie, den mest spektakulære innsjøen på Fraser. Planen var at vi skulle sole oss og bade der, men siden det allerede var blitt ettermiddag, varmet ikke solen så mye, og i tillegg var det en kald vind. Det var bare Turi (moren til Anders) som badet.

Jeg ved Lake Mackenzie. Aboriginerne kaller øya K'gari, som bety paradis, og det kan man lett forstå når man ser bilder som dette!

Anders bygget "snømann" av den hvite sanden!

Vi dro tilbake til basecamp, tok en rask dusj for å skylle av oss sanden, og satte kursen mot Seabelle, en av de finere restaurantene på øya. Restauranten er oppkalt etter et skip som strandet på øya i 1857. Historien sier at to år etter at skipet gikk ned, ble det sendt ut letemannskaper for å lete etter overlevende. Det var bare fire stykker ombord, en familie med to små jenter. Jentene ble funnet på Fraser, de hadde blitt tatt hånd om av de innfødte, men identiteten deres ble aldri bekreftet, fordi de ikke husket hvordan de kom til øya.. Jaja, nok om det. Maten var i alle fall veldig god! Anders og jeg tok en tidlig kveld, fordi han begynte å bli forkjølet etter den kalde natten.

Morgenen etter kunne vi sove litt lenger.. Etter en felles frokost, satte vi kursen for bassenget. Vi måtte være ute av huset til klokken 10.00, og båten gikk ikke før 14.00, så vi hadde litt tid å slå ihjel. Rundt om i resepsjonsområdet hang det masse bilder og avisutklipp som fortalte historien om noen av skipene som hadde gått ned, og hva som hadde foregått på Fraser opp gjennom tidene. Under 2. verdenskrig var det en topphemmelig treningsleir der, som trente australske gerillja-soldater. Var visst mange av dem som døde, så jeg vet ikke helt hvor dyktige de var... Mesteparten av tiden benyttet vi ved bassengkanten, noe som resulterte i enkelte røde partier rundt om på kroppen... Solen er en farlig ting!

Jeg sitter ved bassengkanten! Masse småunger løp rundt hele tiden, men rakk akkurat å få tatt bilde! Skjønner ikke hvordan de kan ha såå mye energi til å løpe rundt i så mange timer... De satt stille i akkurat fem minutter, det var da de hadde fått is..

Vi fikk skiftet og kom oss på båten tilbake til fastlandet. En snaut fire timers biltur ventet.. På vei hjem så vi et par kenguruer, noe man ikke pleier å se langs motorveien. I alle fall ikke levende.. Vi hadde en utrolig fin tur, Fraser anbefales!

Helt til sist, for de spesielt interesserte: Den fullstendige historien til Maheno.

Svigers er i byen

Hei og hopp! Denne uka har vi kommet oss masse rundt omkring! Mandag tuslet vi i byen med foreldrene og søstern til Anders som har kommet på besøk en tur. Så tok vi en tur ut til New Farm Bowls Club for å ta en runde med lawn bowls. Det er en avart av boccia, der man kaster to eller fire store kuler så nærme en liten hvit som mulig. Bowls-kulene er tyngre på den ene siden, som gjør at man må kaste de ut skrått, også skrur de inn.. En presisjonssport med andre ord! Ikke min sterke side.. Anders og jeg spilte på lag mot de tre andre, og selv om vi hadde gjort det en gang før, tapte vi så det sang. Men vi fikk litt sol på kroppen, og hadde det moro, og det er jo det viktigste! (Det hører man aldri vinnerne si..)

Tirsdag satte vi kursen for Australia Zoo, dyrehagen til Steve Irwin og familien. Hovedattraksjonen der er selvsagt krokodilleshowet, som vi fikk sett. Det var også show med frittflyvende fugler. Skjønner ikke hvordan man trener de tilå komme tilbake, men det gjorde de! Vi hilste selvsagt på tamme kenguruer, klappet koala og så emu, en strutsetype som er karakteristisk for Australia. De hadde også noen av Australias giftigste slanger (heldigvis i glassmontere), tre store elefanter, kameler, vombater, dingoer og geopard som de var ute på på tur med i bånd! Vi fikk også med oss en liten oppvisning med tigere, de satt, lå, satt på to ben og sto på to ben på kommando, bare de fikk litt melk. Utrolig nydelige dyr! Rundt om i hele parken løp det små og store firfisler og øgler, men de var redde for mennesker, så de løp sin vei da vi kom gående. Etter ca fire timer tok vi en tur innom suvernir-butikken, og så kjørte vi hjemover.
Eller, vi kom ikke helt hjem med en gang da.. Kathinka ville innom DFO (Direct Factory Outlet), et stort kjøpesenter som ligger rett ved flyplassen. Anders fant en utrolig tøff kjole, ikke til seg selv, men til meg, som han ville jeg skulle prøve. Den satt kjempefint, og jeg var helt klar for å kjøpe den, helt til jeg så prisen. 60 dollar. Det er ikke mer enn 300 kroner, noe som ikke er så mye for en kjole, men på studentbudskjett er det mat for en hel uke! Det endte med at jeg kjøpte en bikinitruse til 50 kroner (jeg hadde en topp jeg trengte underdel til) og gave til søs. Kathinka fikk tak i bikini, og alle var rimelig fornøyde med innkjøpene.
Vi kjørte hjem (20 minutter føles MYE lenger på motorsykkel enn i bil!), og etter en rask dusj var det tid for middag. Vi gikk ned til elven, og fant en trivelig restaurant. det bråket endel der, for det var mange andre som også ville ha middag den kvelden, så vi hørte ikke helt hva servitøren sa da hun presenterte dagens fiske- og kjøttrett. Men det lille vi fikk med oss, hørtes interessant ut, så vi bestilte det. Og det var veldig bra mat! Siden jeg er helt avhengig av sjokolade, bestilte vi sjokoladeostekake til dessert. Jeg var egentlig mett, men man kan jo ikke la sjansen gå fra seg når man får tilbud om dessert!!

Onsdag morgen hadde vi planlagt å dra på stranden i Noosa, ca to timer nordover, men været satte en stopper for det. Det var overskyet, og meldt torden og regn utover dagen. Vi tok heller turen ut til Indooroopilly Mall, et gigantisk kjøpesenter i en av Brisbanes forsteder. Der slo vi ihjel noen timer, Kathinka fikk shoppet enda mer (men ikke helt nok..), og jeg fikk meg et par nye topper, sokker og et kjede til en billig penge. I tillegg fikk jeg is, og da er jo alt greit! Vi dro hjem for å skifte og spise litt, og så tok vi en tur med CityCat'en, ferjen som går opp og ned langs elven. Vi tok den helt til endestoppet på Brett's Wharf, og det var morsomt å se byen fra sjøsiden! Det var sol da vi kjørte oppover elven, og da vi snudde hadde solen gått ned mellom skyskraperne, så vi så alle lysene fra byen og fra Story Bridge. Kjempeflott! På båten på vei tilbake så jeg en albino-asiatjente, noe man ikke ser så altfor ofte. Det er mange av dem som bleker håret for å få en mer vestlig look, men da har de jo fortsatt mørke øyebryn og er gulaktige i huden. (De prøver å være så hvite som mulig, de soler seg aldri og går med paraply ute..)

I morgen tidlig (jeg snakker halv åtte om morgenen, altså ca fire-fem timer før jeg pleier å stå opp..) drar vi til Fraser Island. Det blir spennende, selv om jeg ikke helt gleder meg til den fire timer lange bilturen... Jaja, da får jeg vel sett litt!

Anders har ferie!

Fredag hadde Anders sin siste eksamen for dette semesteret, og nå venter hele 3 og en halv måned "sommerferie"! Vi gikk først innom frisøren for Anders var blitt temmelig lang på håret. Mens han satt hos frisøren, fant jeg en butikk der alt var på salg, så jeg tok med meg en hel haug med klær inn i det de kalte prøverom.. (Var presening trukket rundt et stålskjellett) Akkurat i det jeg var halvveis inni en kjole, ringte selvfølgelig telefonen. Utrolig hvordan telefonen alltid har det med å ringe på de mest ubeleilige tider! Anders ville vite hvor jeg var, og jeg forklarte det på best mulig måte. Han fant frem og dro opp mobilen for å spille litt mens jeg var i prøverommet.

Etter masse prøving av diverse kjoler, skjørt og topper i diverse størrelser (størrelsene her nede er litt annerledes enn i Norge..) endte jeg opp med to skjørt og en minikjole til litt over 200 kr. Veldig fornøyd!

Vi bestemte oss for å ta på oss finstasen og spise på en ordentlig restaurant nede ved elven for åt feire at Anders var ferdig for denne gang. Prisnivået på restaurantene i det området er ganske høyt, så vi fant en av de mindre dyre. Vi satt ute og hadde utsikt til Story Bridge, som er kjempefin om kvelden med masse lys. Anders bestile andepølser med polenta, løkringer og persillepuré, og jeg ble anbefalt sverdfisk. Var litt spent, for det hadde jeg verken sett eller smakt før, men det var utrolig godt!! Etter at vi hadde spist, tok vi en tur med Citycat'en, ferjene som går opp og ned på elven. Var veldig fint å stå foran og se på lysene fra byen! Vi gikk av båten og tok turen innom Conrad Casino, bygget som gjør at byen blant lokale blir kalt Brisvegas. Vi spilte ikke bort mer enn 2 dollar (ca 10 kroner), men det var morsomt å se! Kom i snakk med en dame som syns at Texas Hold'em var verdens dummeste spill. (Mannen hennes satt ved et bord og spilte bort deres felles penger).

I dag var Marianne, Thomas og Knut innom på vafler, for vi måtte bli kvitt litt vaffelrøre fra Multi Cultural Fiesta. Veldig hyggelig med besøk!

I kveld skal vi på End of Semester party i NorSK's regi, det blir sikkert bra! Har hørt rykter om endel gratis drikkevarer, så tviler ikke på at det blir en bra, og fuktig kveld! I morgen kveld kommer "svigers", det blir kos!

Maten min! Sverdfisk med artisjokk, grønne bønner, appelsin og noen grønne bladsaker jeg ikke er sikker på hva var, men det var godt!

Anders og maten hans! Ser jo veldig fancy ut!

Anders utenfor det lokale postkontoret, der vi henter alle tingene vi bestiller fra eBay!

Stua vår er en badstu

I går flyttet vår roomie, Todd ut. Han ryddet og vasket og støvsugde etter seg, og jeg var overrasket over at han gjorde det, for det ligner ikke helt ham. Han hadde klart å lage en rift i veggen på soverommet, så vi sa at han sannsynligvis måtte betale for å få det fikset. Men da vi sjekket i går, hadde han pusset og sparklet og malt, han hadde til og med vært innom utleiekontoret og fått fargekoden på veggen, så det hadde blitt riktig så fint! Det er bra med et bra sisteinntrykk!

Stua vår har de siste dagene gått fra å være stue til å bli badstu... Solen står opp i fem-seks tiden om morningen, og da står den rett inn vinduene her... Frem til i ni-tiden.. Så da blir det naturlig nok relativt varmt her kan man si! Enda godt vi har aircon!

I kveld flytter den nye leieboern inn, en fransk jente ved navn Lucie. Hun snakker ekstremt dårlig engelsk, så i verste fall får vi ty til tegnspråk og miming når vi skal kommunisere! Jeg har jo trening fra Fantasi, så det skulle gå greit!

Liten oppsummering av helgen min!

Fredag var jeg hos kiropraktoren og fikk en liten knekk igjen. Det var deilig! Kjenner at det hjelper, og det er jo bra! På kvelden så vi på diverse serier som vi hadde lastet ned, og så gikk vi for å trene. Alle kvelder er stort sett like siden vi leser hver dag, og vi orket ikke gjøre noe annet enn å være hjemme. Lørdag var det mer lesing, og så dro vi til Kerstin og Rune for å grille og se på Australia's funniest home videos. De hadde sendt inn et bidrag fra 17. mai der Rune faller og drar ned hele feltet i konebæring, og fått beskjed om at det skulle vises på tv denne ettermiddagen. Vi benket oss til foran tv-en og ventet på beskjeden om at de hadde vunnet 100.000 dollar eller hva det nå var premien var på. Alle ble litt skuffet da klippet kom etter 5 minutter, og bare ca 5 sekunder av det ble vist.. Men klippet var mosomt uansett, og vi hadde en utrolig koselig kveld. Etter litt mat og endel drikke, ble det bestemt at vi skulle ta en tur til Jonas, han vi lånte bil av i mid-semester break, for der var det visst fest. Etter en kjapp stopp innom bottle-shop'en, som er åpen så godt som hele døgnet, var vi fremme. Huset var stappfullt av folk, og jeg tror så godt som alle de norske studentene i Brisbane var der! Skvatt litt da Lars kom flygende gjennom lufta fra balkongen i andre etasje! Han landet heldigvis i bassenget, noe som var nøye "tima og tilrettelagt". Vi tok en tidlig kveld og møtte Kerstin, Randi og hennes bror Bernt i døra da vi dro.
Søndag sov vi lenger enn vanlig, og var ute i parken en tur for å sole oss litt. Anders prøvde å fly det radiostyrte helikopteret sitt, men det styrtet fordi rotorbladene krasjet med hverandre.. Etter litt lesing, dro vi i butikken, og vi fikk faktisk tak i fersk fisk! Vet ikke helt hva slags fisk det var, men den var ikke så ille! Akkurat nå sitter jeg og ser på Idol, og nivået er så SYKT høyt! Passer perfekt at finalen er dagen før vi drar! Go Jessica!

Ting jeg har observert i løpet av nesten 4 måneder i Australia

1. Det er ikke så varmt her om vinteren (norsk sommer)
2. De bygges konstant et eller annet sted i nærheten
3. Det bråker fra togene
4. Det er langt hjemmefra
5. Alkohol er billig, og spesielt kartongvin!
6. Bananene er sykt dyre (vi snakker 15 kr for én) pga syklonen Larry
7. Jeg savner Missy!
8. De selger ikke Freia Melkesjokolade…
9. Men Cadbury er ganske godt det og!
10. Noen ganger hadde det vært greit å ikke dele leilighet med andre enn kjæresten
11. Det er ingen som har hund i sentrum
12. Veldig greit med gangavstand til alt mulig
13. Kino er veldig billig! (30 kr for en billett)
14. Det er grense på hvor mye man kan laste ned i måneden, noe som er litt kjipt siden vi laster
ned x-antall serier…
15. Vi har treningsrom i 1. etasje, og jeg har faktisk brukt det!
16. Jeg savner å dra på hytteturer
17. Det er kakerlakker her…
18. men de er heldigvis ikke i leiligheten!
19. Butikkene er åpne hver dag, også søndager, hvilket betyr at man kan bruke hele helgen på å
shoppe
20. Jeg savner en litt større og diggere seng
21. Det er umulig å få tak i fersk fisk
22. De selger hundevalper i dyrebutikken… og jeg kan ikke ta de med hjem :(
23. Vannet i springen smaker dritt
24. Jeg savner å kjøre bil (men jeg har prøvd å kjøre på feil side av veien)
25. Butikkene har rare åpningstider, de stenger når de vil virker det som
26. Det ligger utrolig mange kirker i sentrum og områdene rundt
27. Den grønne mannen blir rød etter tre sekunder, men man kan gå på rød, blinkende mann
28. Asiater bruker paraply for å ikke bli brune
29. Australiere er veldig patriotiske
30. Det er veldig stort å bli 21, selv om ingen vet hvorfor
31. De klager over bensinprisen selv om den er halvparten av norsk pris
32. Hvis noen har vært i utlandet, har de vært ”overseas”, uansett hvor de har vært
33. Hello kitty-tilbehør er helt vanlig på universitetene
34. De har stygge skoleuniformer, som jeg er glad jeg slipper å bruke
35. Det er helt normalt at personalet i klesbutikker spør deg hvordan dagen din har vært
36. Det er sykt mange fine kjoler i butikkene!
37. ..Og jeg har ikke penger til dem :(
38. De har Bounty med kirsebærsmak!
39. De kaller Opel for Holden
40. Man ser mye oftere Nissan Skyline enn Golf og Polo
41. Nasjonaldrakten er boardies og thongs (surfeshorts og flip-floper)
42. De misbruker o-er i stedsnavn (Mooloolaba, Idooroopilly..)
43. Men de uttaler ikke o-ene…
44. Folk ser rart på deg hvis du kjøper solfaktor som er lavere enn 30
45. Kontantkort er superbillig (betaler 250 kr, kan ringe for 1150)

Moi!

Friends!

Må bare taste litt om mine gode venner, som betyr så utrolig mye for meg! Venner er folk som er der for deg uansett hva det skal være, som du kan ringe når som helst på døgnet, snakke om alt mulig med. Venner er de som ikke dømmer deg etter hva du gjør, men ser på deg som en like unik person som du ser på dem. Etter min mening er det ikke nødvendig med mange gode venner for å være lykkelig, det holder om man bare har et par, kanskje til og med bare én. Jeg føler meg utrolig heldig for å ha funnet noen personer som jeg virkelig kan kalle GODE venner. Noen har jeg truffet på skolen, andre gjennom felles venner, noen har jeg kjent lenger enn andre. Noen snakker jeg med hver dag, andre bare en gang i mellom. Men de har alle én ting felles. Det er disse personene jeg aller helst vil tilbringe tid sammen med, det er disse jeg vil ha med meg hvis jeg strander på en øde øy.

Erik, hvis vi var strandet på en øde øy sammen, tror jeg du ville fungert perfekt som mitt personlige speil! Du ville nok også vært min psykolog, og hvis jeg ikke gadd, ville du disket opp med mat. Du ville selvsagt prøvd å gjøre det koselig ved å tenne noen fakler, og du ville etter hvert foreslått at vi dannet et fotball-lag som ville blitt hetende Stabæk Survivor. Hvis øya ikke hadde noe navn, ville du kalt den Lille-Bærum, fordi du aldri vil bo andre steder enn i Bærum. Du ville pratet om hvordan du skulle legge an på de andre jentene på øya (eller øen som du kanskje ville sagt), men vi vil bli reddet før du kommer til noen konklusjon om hvem du skal satse på. Og det ville kanskje vært like greit, for når det kommer til stykket, vet vi begge at du kommer til å finne din store kjærlighet på Blink eller Nettby eller hva de nå heter alle sammen. Det eneste jeg krever av din fremtidige flamme, er at hennes interesser matcher mine! Du ville invitert til et koselig bryllup, kjørt fra kirken i BR-regget bil med Stabæk-merke, og levd lykkelig i villa med dine bortskjemte sønner Andreas og Christian. Selvfølgelig ville vi bodd rett over gata, så vi kunne skravle over kaffe i stedenfor over MSN som vi gjør nå!

Idapus, Rumpestump.. Kjært barn har mange navn! Hvis vi hadde vært strandet på en øy sammen, kan du banne på at det hadde vært en bitteliten øy mellom Norge og Island som vi hadde padlet til. Du ville hatt med deg det vi trenger til å overvintre på det gudsforlatte, forblåste stedet, og godt er det, for alt jeg ville hatt med meg, var en hel haug upraktiske klær og litt sminke. Vi ville diskutert politikk, kjærlighetsliv (eller mangelen av det) og ellers ville du brukt tiden på å lære deg å strikke. Du ville lært deg å fange fisk med tennene, og så vi ville klart oss helt fint. Når vi så ble reddet, ville du drukket en hel del øl, og flørtet med mannskapet på båten. De hadde selvfølgelig stortrivdes i ditt selvskap. Du ville funnet deg en spesiell som du ville tatt med deg til Bergen, der du ville giftet deg under en stor paraply. Regndråper i sløret er en bra ting, så det ville ikke bekymret deg. Du ville lagt bryllupsreisen til Roskilde, det er jo bare så originalt!! Gleder meg til å komme hjem, så Rampungene kan ri igjen!

Anja, hvis vi var strandet på en øy, ville vi raskt begynt å lage Fantasikort. Hvis vi ikke hadde tilgang på penn og papir, ville du vært kreativ og brukt blader eller risset inn i stein. Alltid gøy å se andre mime spermhval eller St. Petersburg! Du ville vært snill med alle, passet på at de fikk i seg nok mat og drikke, og hvis en flaske sprit kom drivende, ville du vært helt med på å dele den, for så å sende avgårde flaskepost i tomflasken. Vi ville snakket om krig og fred og religion og politikk og sånn, og endel om gutter, kanskje også felles bekjente. ; ) Hvis det var innfødte på øya vi havnet på, ville du blitt venner med dem med en gang, og selv om vi ikke snakket samme språk, ville du funnet en måte å kommunisere på. Foreldreløse barn ville du uten å nøle tatt deg av, og tatt dem med til Norge når vi ble reddet.

Olav, om vi var strandet på en øde øy, ville jeg følt meg trygg uansett hva som måtte vente oss. Du ville sørget for at vi hadde bål, samlet ved, mat.. Kort sagt gjort alt mens jeg hadde ligget og solt meg! Vi ville snakket om alt mellom himmel og jord, og ligget oppe hele natten og sett på stjernene. Du ville bygget en flåte så vi kunne komme oss unna, og fått oss trygt hjem ved å navigere etter solen og stjernene. Det ville ikke kommet som noe sjokk på deg at vi hadde truffet rett på målet i Sandvika, du vile bare trukket på skuldrene og sagt: Jeg er da mann!

Jeg er utrolig glad i dere alle sammen, og ville ikke vært en eneste en av dere foruten! Takk for at dere har stilt opp for meg så langt, og det kommer sikkert til å være mange ganger i fremtiden hvor jeg trenger litt støtte og TLC fra dere! Gleder meg til å komme hjem om under 4 uker, så jeg får gitt dere en stooor kos!!

Medieklovner

Jeg vet ikke om uttrykket medieklovn har blitt brukt tidligere, men jeg syns det er ganske passende på blant annet Tommy Sharif. Etter et uttall medieoppslag de siste ukene, er jeg sikkert ikke den eneste som er ganske lei av denne fyren. ”Dekk-kongen” som han refereres til, virker for meg bare oppmerksomhetssyk og virkelighetsfjern. Først var det dette med å gi $ 100.000 til en veldedig sak.. Det er jo vel og bra det, men… Hvem er det som snakker i dollar i Norge liksom??? Et forsøk på å virke internasjonal eller bare en trang til å være annerledes? Jeg tviler på at det eneste han tenkte på var å hjelpe de fattige barna i Afrika eller hva det nå var han støttet… Hvis det var tilfelle, så er det vel ikke nødvendig å annonsere på riksdekkende tv, er det vel? Gikk ikke lang tid før klovnen var tilbake i mediemanesjen. Denne gangen hadde han gått til innkjøp av superbilen Koenigsegg, ikke akkurat en billig fornøyelse. Ikke helt tilfeldig at investor og Chess-gründet Idar Vollvik har maken tror jeg. Sharif prøver som en helt å leve opp til sitt idol, men lykkes ikke på noen måte. Og å kjøre ut på Rudskogen etter få dager (eller var det timer?), det var jo bare helt latterlig. Nesten så man skulle tro han gjorde det med vilje… Så var det å utfordre Henning Solberg til å kjøre om kapp. Det hadde vært litt av et løp! Tommy var stor i kjeften, snakket om å sperre av E6 og greier. Og igjen snakket han i dollar… Har han ikke fått med seg at det er kroner som er myntenheten i Norge?? Holdt på å le meg i hjel da gutta fra Koenigsegg hadde fått nok og krevde at han leverte tilbake bilen. Hva med å la være å selge ham den i første omgang? Jaja, man lærer av sine feil. Men, Sharif har faktisk sagt én ting som jeg kan støtte. Hvis det bare hadde blitt gjennomført… I sommer tilbød han mulla Krekar penger for å forlate landet. Så vidt jeg ser det, er det vel ingen grunn til at Krekar skal få bli i Norge. Men det skal jeg ikke gå inn på her.

Det er vel ikke bare Tommy Sharif som er en medieklovn. Også USA har sine. For eksempel Lindsay Lohan, som flere ganger de siste ukene har blitt fotografert uten undertøy… Jeg mener, hun bør vel snart skjønne at det kanskje kan være greit å ta på en truse når man skal ut og inn av en bil med masse fotografer til stede? Så da gjør hun det vel med vilje, for å få omtale? Mange andre jenter gjør akkurat det samme som Lindsay, gang på gang. Paris Hilton kan vel krones til dronningen av medieklovneri. Trenger vel ikke engang nevne noen eksempler når det gjelder henne. For ikke å snakke om Tom Cruise… Hoppe på sofaen på Oprah? Hvis kjæresten min begynte med det for å vise at han elsket meg, så ville jeg fått ham undersøkt på flekken! Hva skjedde med å sende blomster?

De siste par ukene er det Madonna som har skapt de store overskriftene i mediesirkuset. Personlig tror jeg det er noe muffins med adopsjonen. Det er vel mer en trend enn at stjernene faktisk har lyst på enda et barn. Og Madonna nærmer seg 50 år, er ikke det i seneste laget å adoptere en ett år gammel gutt da? Hvis hun ville hjelpe denne gutten kunne hun vel gitt en million eller to til landsbyen hans, så kunne hun i samme slengen hjulpet flere barn, uten å måtte gjøre noen av dem til sine egne?

All PR er vel ikke nødvendigvis god PR. Jeg tviler på at jeg kommer til å kjøpe dekk av Tommy Sharif med det første. Mulig at han kanskje selger de billig, men tenker meg nøye om før jeg støtter klovnen. Og hvordan kan han egentlig selge dekk og felger så billig? Er det noen lysskye omstendigheter inne i bildet? Det ville i så fall ikke overraske meg!

Kjip uke...

Forrige uke var ikke snill med meg. Det hele startet med at iPoden min bestemte seg for at den ikke ville lade seg opp mer… Jeg fant masse tips på internett om hva man burde gjøre, men ingen av de funket. Til slutt endte det med at jeg lastet ned oppdatering til den, noe som utrolig nok funket. Endelig, tenkte jeg, nå er den frisk! Men gleden var kortvarig… For å fullføre oppdateringen måtte man plugge i vegg-ladern. Som jeg selvfølgelig har lagt igjen i Norge for å spare vekt… Heldigvis hadde min roomie, Todd, en lader som jeg fikk låne. Han kan brukes til noe! På kvelden lagde Anders og jeg oss drinker, ikke for å drikke oss fulle, men bare fordi vi kunne, og fordi vi hadde alt vi trengte til å lage vår spesial, mojito.
Dag to.. Skulle jeg sette meg for å lese, for det er jo derfor jeg er her.. Ehm… De tre første setningene gikk veldig fint. Så kom toget. Siden vi bor rett over tog-stasjonen, og folk i dette landet ikke har hørt om lydisolering, høres det ut som om toget gikk gjennom stua. Og når togene skal gå videre, som er noe sånt som ett tog hvert 5. minutt, tutes det… Konsentrasjonen forsvant altså som dugg for solen… Ok, begynne på nytt, lese de samme tre setningene på nytt… Jordskjelv.. Nei, bare et tog igjen… Ok, fem minutter stillhet.. Fire setninger denne gangen. Tog… Fløyte… Borring i fjell.. Hæ? Den var ny.. Jeg reiste meg for å ta en titt ut av vinduet… herlig, de legger nye skinner til et nytt spor… Hvilket betyr ett stykk gigantisk borr, en gravemaskin, to lastebiler og noen svette arbeidere i neonfargete jakker… Skjønner ikke at de orker å bruke det i denne varmen, men det er en annen sak. Borringen slutter. Greit, da kan vi lese litt igjen. Én setning. Borringen begynner. Tog kommer. Mer borring… Denne gangen er det nede fra sentrum, men siden det ikke er mer enn et steinkast unna, høres det ut som om de borrer i kjelleren. Der nede driver de med noe nye busstraseer, og er ikke ferdig før ved utgangen av 2008. (Har lest det på et skilt der nede, umulig å unngå ettersom jeg går forbi nesten hver dag…) Ok, vi gir opp lesingen og setter på tv’n isteden.
Dag tre (onsdag)… Våknet grytidlig på grunn av bråk (les tog og borr), og fordi soverommet var fullt opplyst. Noen setter pris på å bli vekket av solen. Jeg er ikke en av dem. Ikke når solen står opp i sekstiden om morgenen, en tid på døgnet man ikke bør være våken med mindre man har et fly å rekke. Lå et par timer i senga fordi jeg ikke hadde noe annet å finne på. Anders sov, som vanlig… Skjønner ikke hvordan han kan sove gjennom alt, men kanskje det bare er jeg som sover ekstremt lett… Ble lei av å se på han sove, så jeg vekket ham. Vi gikk ned for å trene. Innen vi var ferdige med det og alt som følger (les dusj, sminke, kle på seg, spise), var klokken langt på dag… Jaja, jeg stakk fingrene i ørene og gjorde så godt jeg kunne… Fikk faktisk lest ganske mange sider, så innen dagen var omme, var jeg bare et kapittel bak skjema.
Torsdag bråket det fortsatt.. Kanskje ikke noen stor bombe, siden togstasjonen fortsatt lå rett nedenfor stuevinduet… Sto opp i halv åtte tiden (ikke frivillig) og skrudde på pc-en. På grunn av tidsforskjellen, som nå er på ni timer siden man har stilt klokken i Norge, kunne jeg snakke med noen hjemme som enda ikke hadde lagt seg. Litt sprøtt å tenke på.. Jeg prøvde i alle fall å få utløp for mine frustrasjoner, noe som alltid er greit. Gode venner er de som gidder å lytte også når man klager! Etter en time fant min samtalepartner ut at det var på tide å ta kvelden (jeg er ikke helt sikker på om det bare var en unnskyldning, men jeg velger å tro at det ikke var det!), og jeg tuslet tilbake til senga. La meg med en pute over hodet, noe som er ganske varmt i dette landet, men må man, så må man. Sov faktisk et par timer til! Anders våknet (den gutten er i koma når han sover, det er jeg sikker på) og etter en kjapp frokost bestemte vi oss for å dra ned på lesesalen på skolen hans. Lesesaler er som kjent kjent for å være stille, noe som passet meg perfekt. Fikk lest masse, og var veldig stolt av meg selv! Fortsatt bak skjema, men likevel… Vi dro hjem for å spise før Anders skulle på jobb, og jeg tenkte at jeg kunne lese litt mens han var der. Men rett før han dro var det noen som begynte å hamre løs på trommer nedenfor blokka… De har vært der flere torsdager på rad, så det var for så vidt ikke noen stor overraskelse, men uansett, veldig irriterende for en som hadde fått for lite søvn og hadde en begynnende hodepine. Så lesing ble det ikke så mye av… De holdt på i nesten to timer før de gav seg.. Vurderte sterkt å bestille plass på Blakstad i juleferien… Jeg vet i alle fall at jeg aldri kommer til å gi barna mine trommesett.
Fredag, og snart helg.. Haha, det er ikke noe som heter helg for min del lenger, jeg lå langt etter leseskjemaet (ca to og et halvt kapittel…) og konstaterte at jeg måtte ta i bruk helgen til lesing. Fikk lest akkurat et halv kapittel før jeg mistet konsentrasjonen og skrudde på tv-en isteden. Så tok vi en tur ned i byen for å finne parykk til Anders, for han skulle være John Travolta fra Saturday Night Fever dagen etter på halloween-party. Vi fant ingen Travolta-parykk, det nærmeste vi kom var Elvis.. Jaja, mørkhåret var de i alle fall begge to… Vi gikk også innom et apotek og fikk tak i ørepropper. Kryset fingrene for at det skulle hjelpe, i alle fall litt.. Vi kom hjem og skulle lage middag, og oppdaget at vår kjære roomie, Todd hadde besøk. Av tre gutter, noe som betyr drikking og skravling, med alt annet enn innestemme. Jippi… Heldigvis dro de ganske raskt til hvor-enn-de-skulle, og filmkvelden vår kunne begynne. Tv-kanalen 9 (her i landet var de enda mindre oppfinnsomme enn i Norge, de har kanalene 7, 9 og Ten) hadde bestemt seg for å vise komedien 50 first dates etterfulgt av Austin Power – The spy who shagged me. Tittelen på sistnevnte er mye morsommere på norsk.. Spionen som spermet meg… Haha! Da vi skulle legge oss så vi for øvrig tidligere nevnte togskinneleggere eller hva de nå kalles som fortsatt jobbet… Natt til lørdag… Skal si de står på i dette landet! Prøvde å sove med øreproppene, men det gjorde så forbanna vondt, så jeg måtte ta ut den ene… Jaja… Må vende meg til det der tror jeg.
Lørdag, jeg burde gjort alt annet enn å lese, men den gang ei. Kom meg gjennom et kjempelangt kapittel før vi fikk besøk av en jente som var interessert i å leie rommet til Todd. Herlig, tenkte jeg, en jente jeg kan byttelåne klær med! = dobbelt så stor garderobe! Men den gang ei… Jenta var fransk og snakket fryktelig dårlig engelsk. Stilsansen var totalt fraværende (jeg trodde franskmenn var opptatt av mote, men…), og jeg følte ingen kjemi overhode. Her får vi lete videre, tenkte jeg, men før jeg rakk å si noe til Anders (som vi hadde avtalt på forhånd at vi skulle..) hadde han lovet bort rommet… Noen som altså resulterer i at jeg sannsynligvis må dele leilighet med nok et håpløst individ. (Jeg sier sannsynligvis fordi jeg ikke har bestemt meg for om jeg skal ned igjen etter jul…) Omtrent før hun var ute av døra, måtte vi begynne å gjøre oss i stand til nevnte halloween-party. For min del betydde det å finne ut hvem jeg skulle være, hva jeg skulle ha på meg, sminke meg, krølle håret, lakke negler… I tillegg skulle jeg ordne parykken til Anders og sørge for at han så presentabel ut, samt få i oss middag. Det endte med at Anders smalt sammen en pizza (ikke av det frosne slaget, neida, hjemmelaget, helt fra bunnen av!) mens jeg krøllet, lakket og sminket. Vi rakk akkurat å hive i oss maten, før vi måtte jogge nedover mot QUT for å rekke bussen. For alle om ikke har prøvd å jogge gjennom sentrum iført høye heler, kort skjørt og cowboy-hatt, ved siden av en i halvveis Elvis, halvveis John Travolta-kostyme, så er det ikke egentlig å anbefale. Blikkene vi fikk.. Vel, jeg trenger vel egentlig ikke si noe… Selv hadde jeg mest lyst til å gå hjem og legge meg, men jeg hadde betalt for billetten, og Anders sa at bussene dro hjem tidlig, så… Er det som kalles frivillig tvang?
Etter ca en halvtimes kjøring, og litt virring for å finne ut hvor vi skulle, var vi fremme ved Castle Rumble. Verken Anders eller jeg hadde vært der tidligere, og jeg hadde mine forstillinger om hvordan det skulle se ut. Jeg hadde sett for meg et digert middelalderinspirert slott, men det var det ikke. Den første timen så jeg på klokka hvert femte minutt, for jeg var trøtt og sliten, noe som kanskje ikke var så rart siden jeg knapt hadde sovet tidligere i uka. Så var det Anders sin tur til å stå i baren, og snill som jeg er, tilbød jeg meg å hjelpe til. Da ville nok tiden gå litt fortere. Det endte med at jeg sto der i ca to og en halv time.. Fikk i alle fall skjenket gjestene temmelig bra, og da vi tilbød gratis vin var det mange som sa nei takk fordi de hadde fått nok. Det er ikke ofte nordmenn sier nei til gratis alkohol! Etter å ha stått så lenge på høye heler (ikke at de var så veldig høye, men likevel…), hadde jeg vondt i alle ledd i kroppen. Var ganske deilig å synke ned i setet på bussen, jeg holdt faktisk på å sovne et par ganger. Vi kom frem til utestedet Port Office, som hadde betalt den ene bussen mot at vi kom dit etterpå, men det var veldig få som gikk inn. De fleste var for fulle eller slitne til å tenke på å gå ut, meg selv inkludert. Anders hadde mistet mobilen sin, og var ikke i humør til å gå ut han heller. Jeg så meg rundt etter en taxi så jeg kunne komme meg hjem til senga, men den gang ei. Taxier er så godt som umulige å oppdrive på en lørdagskveld i denne byen, så det endte med at vi måtte gå hjem. Ikke at det er så veldig langt fra sentrum og hjem, men når man er trøtt og har vondt i beina føles det som flere mil…
Søndag morgen sov vi litt lenger enn vanlig. Vi leste litt, skolebøker selvsagt, før vi dro ut på slottet for å lete etter mobilen til Anders. Stiv etter gårsdagen satte jeg meg litt motvillig på motorsykkelen. Vi slet litt med å finne frem til slottet, men etter en kjapp telefon til en av de som visste veien, kom vi frem. Mobilen lå ikke der, så vi satte kursen hjemover igjen. På veien måtte vi stoppe på den nye, gigantiske IKEA på Logan. Hadde sett en sinnsykt dårlig tv-reklame, så vi måtte sjekke det ut, samt få oss en porsjon kjøttboller. Ble litt skuffet over at de serverte pommes frites med kjøttbollene som standard, men man kunne velge poteter i stedet. Nordmenn spiser pottitt.. Potetene var mindre enn kjøttbollene, men det var da i alle fall godt! Så dro vi hjem til mer lesing, før Anders dro på jobb. Han kom tidlig hjem fordi han hadde vondt i helen, så vi fikk sett på The Apprentice (haha, you’re fired!) før vi krøp til køys.
Jeg har konstatert at søndager er den beste dagen å lese på her, for da er det minst bråk fra bygningsarbeiderne, og det går også færre tog.. Sånn hvis noen skulle lure liksom..
(Erik, parentesene er, til deg! De er, høyst relevante! Og jeg har, husket kommareglene!)

Myella Farm Stay, midsemester break

Heisann!
Nå har vi vært på langtur! Mandag 25. september kjørte vi fra Brisbane til Myella Farm i Baralaba. Turen gikk fra Brisbane kvart på tolv på formiddagen, i bilen til Jonas, en bensindrikkende Pajero. Vi kjørte nordover på motorveien mot Gladstone (som uttales Gladst’n..). Vi tok av mot Calliope og kjørte via Biloela gjennom de bitte små ”byene” Jambin og Goovigen. (Ca 15 hus, hver sin pub, en kirke og en nedlagt skole). I Biloela mistet vi mobildekningen, så vi krysset fingrene for at vi fant fram til gården. Etter å ha passert x antall døre kenguruer, kaniner og diverse andre ugjenkjennelige dyr, og ca ni timer på veien, kom vi fram, ganske trøtte og slitne. Heldigvis hadde Olive, en koselig dame som eide gården sammen med sin enøyde mann, Peter, spart litt middag til oss. Det var bekmørkt, så vi ante egentlig ikke hvordan det så ut der vi var. Det eneste vi så, var millioner av stjerner og månen, som ligger på ryggen når den er halv her i Australia.
Morgenen etter våknet vi (ble vekket av vekkerklokken) klokken halv syv. Vi så at gården lå midt i ødemarken, med masse innhegninger. Kuer og hester gikk side om side med ville kenguruer i den røde sanden som er vanlig her. Landskapet bar tydelig preg av at det ikke har regnet på mange måneder. (Tror det var siden juni eller juli de sa) Frokosten ble servert klokken syv, og etter det var det melking av kuer, henting av egg og fôring av hester, som for øvrig ble hentet inn fra beitene med motorsykkel. Vi skiftet til jeans og skjorte, og fikk på oss hjelm og ridesko. Så fikk Anders og jeg utdelt hver vår røde araber, Anders skulle ri Bill og jeg skulle ri Little Red. Begge hestene var trent til å gå utholdenhetsløp på 160 kilometer. Etter en kort leksjon i hvordan man skulle holde tøylene på ”Aussie-måten” var vi klare for villmarken. Vi var ca 10 i vår gruppe som red ut i den australske outbacken. Vi hadde ikke ridd langt, før de første kenguruene dukket opp. De tittet nysgjerrig på oss, og lot hestene gå overraskende nærme. Etter diverse info om kaktuser og australsk trevirke fra guidene Shane og Nikki, skulle vi få lov til å trave litt. Anders måtte bytte hest, så han fikk lederhesten T.J. istedenfor Bill, noe han ikke var helt fornøyd med… Men han fikk til å trave, og han var til og med oppe i en liten galopp! Selv om stilen minnet mer om potetsekk enn jockeyene på Øvrevoll, klarte han å holde seg i salen! Little Red var tydeligvis glad i å løpe, så han syns det var like greit å gå fra holdt til galopp i to store sprang… Bare så synd at strekningen var så altfor kort! Etter at alle hadde fått humpet litt i trav, fikk jeg og en annen som også hadde ridd en del før, lov til å galoppere litt. Det var herlig å galoppere over gressletten! Det var akkurat som man har sett på film! Det eneste jeg manglet for å være en ekte cowgirl var cowboy-hatten. Etter ca to timer var vi tilbake til start. Utrolig nok hadde vi ikke vært utenfor gårdens grenser, og vi hadde bare vært på den ene siden av gården!
Etter litt hvile, og litt lunsj, ar det klart for å prøve motorsyklene. Jeg var veldig spent, og jeg var mye mer nervøs for 100 kubikk sykkel enn 500 kilo hest. Vi øvde oss først litt på en bane, og i oppkjørselen (jeg er sikker på at Anders syns det var drepens kjedelig, for han kan jo det der), og så ledet Peter oss på en runde på en grus-/sandvei. Han hadde som sagt bare ett øye og 73 år gammel, men han kjørte sykkel som en hvilken som helst unggutt. Vi fikk ikke lov til å kjøre mer enn 35 km/t, som for meg virket ganske fort i svinger og over humper, men sikkert ikke var det… Da vi hadde kjørt runden, var jeg ganske sliten, og varm (vi måtte kjøre med langbukse og langermet skjorte tilfelle vi falt av), men Anders ville kjøre en runde til. Han sa han brøt ”loven” og kjørte fortere enn 35, men han visste ikke hvor fort, fordi speedometeret var tapet over.
Da Anders hadde fått rast fra seg i sanden, var det klart for å avkjøle seg i bassenget. Det var ikke stort, og ikke dypt, men det gjorde ingenting i varmen. Vi lå faktisk i bassenget og så på kenguruer som beitet mellom hestene! Tørre og rene satte vi oss i bilen for å kjøre et lite stykke innover for å se på solnedgangen. Jeg hadde min debut som sjåfør i Australia! Det var utrolig fint å se solen rulle ned over fjellet!
Etter mørkets frembrudd var det klart for middag. Skikkelig hjemmelaget kost sto på menyen; hjemmelaget pie, potetmos med brun saus og masse grønnsaker. Tror nok samtlige rundt bordet forspiste seg! En kort middagshvil for å synke maten, og så satte vi oss i bilen for å utforske Baralaba sentrum. Det vil si en bensinstasjon, en pub (uansett hvor lite stedet er så har de en pub) og noen få hus. Altså ikke så spennende… Vi dro tilbake til gården, og tok en tidlig kveld.
Neste morgen skulle vi også starte dagen med en ridetur. Anders fikk enda en ny hest, denne gangen appolosaen Pacaso. Vi red med en annen gruppe, og disse var alle litt flinkere til å ri. Nikki, lederen, forklarte ivrig om allslags dyr, trær og insekter vi passerte på vår vei. Vi så igjen masse ville kenguruer og wallabyer, en kenguru-art som er mindre enn kenguruen, har tynnere hale, er hvite på brystet og har svarte striper på kinnene. Vi red også fordi tre digre hull der det visstnok bodde to meter lange pytonslanger, men heldigvis var de ikke ute og solte seg den dagen. Vi travet og galopperte over slettene, og feite kuer lå og døste av i solen langs gjerdene. Vi red til den motsatte enden av gårdsgrensen enn det vi gjorde dagen før, det var ca halvannen times ridetur fra gården. Da vi var på vei tilbake, var det begynt å bli langt på dag, og solen varmet godt. Litt for godt egentlig, siden vi red i jeans og skjorte… Men som nordmenn skal man jo ikke klage på sol og varme akkurat! Alle måtte ha med seg en flaske vann på ridetur, og de som ikke drakk opp hele fikk bot på 5 dollar (ca 25 kroner). Da vi kom tilbake etter ca tre timer i salen, begynte vi å bli ganske støle… Men det var deilig å sitte på hest igjen! Vi salte av hestene og satte dem ut igjen. I det vi kom tilbake, så vi en liten wallaby som hoppet rundt på plenen. Siden gården tar seg av foreldreløse kenguru- og wallaby-unger, regnet vi med at den var vant til å få mat derfra, og at det var derofr den kom tilbake.
På gården hadde de også en liten papegøye som het George. Da en av døtrene i huset sto og lagde lunsj over bålet, gikk han nesten inni flammene, og hun sa at det var ”hot” og at han måtte flytte seg.. Papegøyen ville ikke gjøre som hun sa, men isteden gikk han rundt og sa ”hot” hver gang han kom litt nære varmen… Til slutt ble jenta så irritert at hun tok tak rundt fuglen og satte ham på en stol, også satt han der og furtet… Dyr er rare!
Etter at vi hadde spist litt lunsj og pakket bilen, var det ut ”on the road again”. Denne gangen gikk turen mer eller mindre planlagt gjennom Banana og Biloela til Gladst’n. Vi hadde bestemt oss for å prøve å finne en offroad-vei så vi virkelig kunne teste ”traktoren” vi hadde lånt, og på turistkontoret fikk vi opplyst om en nasjonalpark i nærheten av en liten by kalt Agnes Water som hadde en slik rute. Vi bestemte oss for å kjøre til Agnes Water og tilbringe natten der. Vi fant et sted som hadde en leilighet for bare 500 kroner natten, så vi tok inn der. Det var kjøkken og alt der, så vi dro innom butikken for å kjøpe oss litt mat. Vi hadde flaks, og kom fem minutter før stengetid. Neste morgen gikk vi en liten tur ned på stranden før vi satte oss i bilen. Så kjørte vi gjennom Deepwater National Park. Det var stor kontrast til det tørre landskapet inne i landet, der Myella lå. Langs kysten regner det mye mer, så alt er mye grønnere. Vi kjørte gjennom flere bitte små ”byer”; Baffle Creek, Rosedale og litt ufrivillig Lowmead. Så kjørte vi indre vei ned til Bundaberg (nok en gang med en litt usikker Benedicte bak rattet), og så bar det ut på motorveien igjen. Vi traff på et lite regnskyll, men det var bare bra, for da fikk vi vasket knuste insekter av frontruta. Etter mange timer på motorveien, tok vi av mot Beerwah. Det er der Australia Zoo ligger, zooen til Steve Irwin. Vi var bare utenfor, fordi vi var der etter stengetid, men det var rørende å se alle blomstene og hilsnene som var lagt ned foran inngangen i forbindelse med hans død for tre uker siden. Derfra var det bare en drøy time hjem, så det gikk veldig fort egentlig!
Det var utrolig gøy å være på tur og se noe annet enn storbyen og standen, for mesteparten av Australia er jo outback. Jeg vil anbefale alle som skal hit å ta en tur litt innover i landet også, ikke bare se de typiske turist-stedene! Sjekk ut bilder fra turen vår!

Byron Bay i september

Fredag 8. september stroppet vi bagen bak på motorsykkelen og satte kursen sørover, nærmere bestemt mot Byron Bay rett over grensen til New South Wales. Etter en drøy times kjøring tok vi en matpause i et lite sted som heter Tweed Heads. Etter nok en time på motorveien (det blir man ganske surrete i hodet av når man sitter på motorsykkel for alle som ikke har prøvd..) var vi fremme i Byron Bay, en liten, laid back surfeby med en laang sandstrand. Vi fant raskt backpackerstedet vi skulle bo på, Aquarius Backpacker Resort. Vi konstanterte med glede at det ikke var noen på rommet vi skulle bo innenfor, og at det forøpig ikke var noen tegn til kakerlakker eller såkalte bed bugs (ekle kryp som lever i sengen, og som du garantert får med deg hjem). Vi skiftet og gikk ned på stranden for å møte de andre vi kjente som var i Byron den helgen. Siden det allerede var langt på dag, og solen ikke varmet like godt lenger, ble det bestemt at vi skulle gå for en matbit i steden. Vi endte opp på spisestedet The Balcony, der vi bestilte diverse mat og drikke fra en svensk servitør. Det er ikke sjelden at man treffer på svensker og nordmenn selv på den andre siden av kloden! Etter en solid posjon tapas-kjøttboller, litt drikke og masse prat, gikk Anders og jeg for å kle på oss litt mer. Fortsatt var det ingen på rommet utenfor vårt mikroskopiske dobbeltrom, og vi krysset fingrene for at det ville forbli sånn resten av kvelden. Vi gikk for å møte Cathrine som hadde tatt en somlebuss som brukte ca 4 timer og var innom alle tenkelige og utenkelige steder på sin ferd nedover. Så stakk vi innom butikken og kjøpte det vi trengte til å lage noen drinker (frosne bær, sukker, mynte, lime, Sprite og... sterkere saker. (Neida mamma, de var HELT alkoholfrie...nesten) Så tok vi turen opp til huset en norsk gjeng hadde leid og koste oss med mojitoer og Cuba libre. Sing Star og Guitar Hero funker veldig bra som underholdning! En av gutta (skal ikke nevne navn jeg, Erling) hadde det veel moro, så jeg lagde noen alkoholfrie drinker til ham. Han skrøt av hvor lite sprit det smakte av de! Alle andre enn han visste selvsagt årsaken.. Hele gjengen satte kursen mot sentrum og endte opp på utestedet Cheeky Monkeys der det ble dansing på bordene. En eldre herremann hadde haken på magen da vi norske jentene sto oppå der! På utestedet møtte vi flere nordmenn, blant annet vår roomie, Nejra. Vi forlot åstedet tidligere enn de andre, og gjett hvem vi fant stående utenfor.. Jo, vår venn Erling! Da vi kom inn på rommet, var det ingen andre der, og det var nok like greit for Anders, som hadde et lite møte med toalettskålen før han sovnet. "Alkoholfrie" drinker, trenger jeg si mer?
Dagen etter våknet vi til sol, som man ofte gjør i dette landet. Etter en kjapp frokost, satte vi kursen opp mot huset. Gjengen der oppe syns det blåste for mye på stranden, så de lå og solte seg i hagen. Men vi nektet å overgi oss til værgudene, så Anders, Cathrine og jeg fant veien til stranden. (Bortover der, gjennom hagen, over jernbanelinjen og litt nedover... Kjempe-enkelt...) Etter ca to sekunder ble vi lei av å ligge stille og sole oss, så vi fant fram barna i oss og bygde sandslott. Vi begynte først med en plantegning, som seg hør og bør når man skal bygge noe. Sandslott ble kjapt til sandborg, med voldgrav, gitterbruer, høy mur, utkikkstårn på hvert hjørne, svømmebasseng, fangehull, små hus for innbyggerne, innhegninger til dyrene og selvfølgelig et stort slott der kongen holdt til. Resultatet ble faktisk ikke så halvgalt! (Syns vi selv da... Se bilder)
Da vi var ferdige, var vi ganske lei av sand, så vi gikk opp til huset igjen, der det ble servert vafler med syltetøy. Herlig!
På kvelden var det igjen klart for flere drinker, mer Sing Star og Guitar Hero. Musikken ble nok i høyeste laget for naboene, for plutselig ble vi oppmerksomme på at det banket på verandadøra. Politiet lurte på om vi ikke kunne dempe oss litt, og det kunne vi jo selvsagt siden de spurte så pent. Noen gikk etter hvert ned mot sentrum for å ta pulsen på utelivet, mens andre ble igjen i huset. Da halvparten av de gjenværende krøp til køys, fant vi det for godt å tusle ut i mørket. Siden klokken hadde blitt relativt mye, og vi skulle hjem relativt tidlig dagen etter, bestemte vi oss for å hoppe i loppekassa.
Søndag morgen var dessverre ikke helt som vi hadde tenkt oss... Mørke skyer truet med å sende all sin vrede nedover oss. Etter en frokost på en lokal restaurant, der vi forøvrig traff den siklende kameraten fra fredag kveld sammen med sin kone og sine to små barn, pakket vi sakene. Vi sendte bagen med en av bilene så den ikke skulle bli våt i tilfelle regn. Noen av de som hadde bil hadde lyst til å ta turen opp i fjellet til en liten by som heter Nimbin. Der skjer det ikke så mye visstnok, annet enn at der serveres hasj-cookies og at hasjrøyken ligger tykk i og med at det er så og si lovlig å distibuere det der oppe. Jeg hadde ikke vært der før, så etter litt diskusjon frem og tilbake om vi skulle tørre å satse på det, bestemte oss for å henge oss på for å se. Jeg tok på meg alt jeg hadde av klær (som ikke var så utrolig mye..) + et par av Anders' t-skjorter.Vi kom omtrent halvveis før himmelen bestemte seg for å åpne alle sine sluser over oss. I løpet av få meter var vi gjennomvåte, så vi stoppet ved en bittebitteliten butikk i ingenmannsland. Den ble drevet av en inder som het George. (Et helt normalt, indisk navn vil jeg tro..) Vi hutret, kjøpte litt varm mat, hutret litt mindre og forsøkte å kontakte de i biler som hadde kjørt foran oss. Omsider fikk vi kontakt (det er dårlig med mobildekning oppi fjellene og i outbacken her i landet, for der bor det jo så og si ingen likevel), og de sa de skulle stoppe der vi sto så vi kunne få noen klær. Vi hadde da stått hos George i ca tre kvarter... Vi kjøpte en kortstokk, og prøvde å holde motet oppe med et par slag Casino og Idiot. Snart skulle vi få flere klær, trodde vi... I mellomtiden kom det en dame som bodde i området og inviterte oss hjem til seg på te. Vi kunne til og med få låne seng, i en egen del av huset! Vi takket høflig nei til det tilbudet, for vi hadde lyst til å komme oss hjem. Så ringte telefonen, og det var dårlige nyheter. Det var omvei for de andre å kjøre tilbake til dit vi var, så vi fikk ikke klær likevel... Vi bestemte oss for at vi hadde sittet hos George lenge nok (rundt to timer..) så vi beit tenna sammen og satte oss på sykkelen med kurs for Brisbane. (I overkant av to timers kjøring nordover) Da vi var nede fra fjellet, ved avkjøringen til Byron Bay, sluttet det å regne, og det var tørt på asfalten. Typisk... Vi haddeikke annet å gjøre enn å hutre oss hjemover. For de som ikke vet det, det er KALDT å sitte på motorsykkel i ca 100 km/t med våte klær... Redningen for min del ble Tweed Heads. Der fant vi en sportsbutikk som vi spurtet inn i, et kvarter før stengetid. Jeg gikk til innkjøp av en fleecegenser og en joggebukse, det beste kjøpet jeg har gjort noen sinne tror jeg! Etter litt varm kakao og mat på Hungry Jack's (Burger King), satte vi oss på sykkelen igjen med nyvunnet styrke. Etter ca en time parkerte vi sykkelen i garasjen hjemme. Vi skrellet av oss de våte klærne, og satte oss i boblebadet for å tine. Gjett om det var deilig!
Bortsett fra den "lille" bomturen mot Nimbin, hadde vi en veldig fin tur! Byron Bay anbefales til alle som kommer til Australia!