Jeg vet ikke om uttrykket medieklovn har blitt brukt tidligere, men jeg syns det er ganske passende på blant annet Tommy Sharif. Etter et uttall medieoppslag de siste ukene, er jeg sikkert ikke den eneste som er ganske lei av denne fyren. ”Dekk-kongen” som han refereres til, virker for meg bare oppmerksomhetssyk og virkelighetsfjern. Først var det dette med å gi $ 100.000 til en veldedig sak.. Det er jo vel og bra det, men… Hvem er det som snakker i dollar i Norge liksom??? Et forsøk på å virke internasjonal eller bare en trang til å være annerledes? Jeg tviler på at det eneste han tenkte på var å hjelpe de fattige barna i Afrika eller hva det nå var han støttet… Hvis det var tilfelle, så er det vel ikke nødvendig å annonsere på riksdekkende tv, er det vel? Gikk ikke lang tid før klovnen var tilbake i mediemanesjen. Denne gangen hadde han gått til innkjøp av superbilen Koenigsegg, ikke akkurat en billig fornøyelse. Ikke helt tilfeldig at investor og Chess-gründet Idar Vollvik har maken tror jeg. Sharif prøver som en helt å leve opp til sitt idol, men lykkes ikke på noen måte. Og å kjøre ut på Rudskogen etter få dager (eller var det timer?), det var jo bare helt latterlig. Nesten så man skulle tro han gjorde det med vilje… Så var det å utfordre Henning Solberg til å kjøre om kapp. Det hadde vært litt av et løp! Tommy var stor i kjeften, snakket om å sperre av E6 og greier. Og igjen snakket han i dollar… Har han ikke fått med seg at det er kroner som er myntenheten i Norge?? Holdt på å le meg i hjel da gutta fra Koenigsegg hadde fått nok og krevde at han leverte tilbake bilen. Hva med å la være å selge ham den i første omgang? Jaja, man lærer av sine feil. Men, Sharif har faktisk sagt én ting som jeg kan støtte. Hvis det bare hadde blitt gjennomført… I sommer tilbød han mulla Krekar penger for å forlate landet. Så vidt jeg ser det, er det vel ingen grunn til at Krekar skal få bli i Norge. Men det skal jeg ikke gå inn på her.
Det er vel ikke bare Tommy Sharif som er en medieklovn. Også USA har sine. For eksempel Lindsay Lohan, som flere ganger de siste ukene har blitt fotografert uten undertøy… Jeg mener, hun bør vel snart skjønne at det kanskje kan være greit å ta på en truse når man skal ut og inn av en bil med masse fotografer til stede? Så da gjør hun det vel med vilje, for å få omtale? Mange andre jenter gjør akkurat det samme som Lindsay, gang på gang. Paris Hilton kan vel krones til dronningen av medieklovneri. Trenger vel ikke engang nevne noen eksempler når det gjelder henne. For ikke å snakke om Tom Cruise… Hoppe på sofaen på Oprah? Hvis kjæresten min begynte med det for å vise at han elsket meg, så ville jeg fått ham undersøkt på flekken! Hva skjedde med å sende blomster?
De siste par ukene er det Madonna som har skapt de store overskriftene i mediesirkuset. Personlig tror jeg det er noe muffins med adopsjonen. Det er vel mer en trend enn at stjernene faktisk har lyst på enda et barn. Og Madonna nærmer seg 50 år, er ikke det i seneste laget å adoptere en ett år gammel gutt da? Hvis hun ville hjelpe denne gutten kunne hun vel gitt en million eller to til landsbyen hans, så kunne hun i samme slengen hjulpet flere barn, uten å måtte gjøre noen av dem til sine egne?
All PR er vel ikke nødvendigvis god PR. Jeg tviler på at jeg kommer til å kjøpe dekk av Tommy Sharif med det første. Mulig at han kanskje selger de billig, men tenker meg nøye om før jeg støtter klovnen. Og hvordan kan han egentlig selge dekk og felger så billig? Er det noen lysskye omstendigheter inne i bildet? Det ville i så fall ikke overraske meg!
tirsdag, oktober 31, 2006
Kjip uke...
Forrige uke var ikke snill med meg. Det hele startet med at iPoden min bestemte seg for at den ikke ville lade seg opp mer… Jeg fant masse tips på internett om hva man burde gjøre, men ingen av de funket. Til slutt endte det med at jeg lastet ned oppdatering til den, noe som utrolig nok funket. Endelig, tenkte jeg, nå er den frisk! Men gleden var kortvarig… For å fullføre oppdateringen måtte man plugge i vegg-ladern. Som jeg selvfølgelig har lagt igjen i Norge for å spare vekt… Heldigvis hadde min roomie, Todd, en lader som jeg fikk låne. Han kan brukes til noe! På kvelden lagde Anders og jeg oss drinker, ikke for å drikke oss fulle, men bare fordi vi kunne, og fordi vi hadde alt vi trengte til å lage vår spesial, mojito.
Dag to.. Skulle jeg sette meg for å lese, for det er jo derfor jeg er her.. Ehm… De tre første setningene gikk veldig fint. Så kom toget. Siden vi bor rett over tog-stasjonen, og folk i dette landet ikke har hørt om lydisolering, høres det ut som om toget gikk gjennom stua. Og når togene skal gå videre, som er noe sånt som ett tog hvert 5. minutt, tutes det… Konsentrasjonen forsvant altså som dugg for solen… Ok, begynne på nytt, lese de samme tre setningene på nytt… Jordskjelv.. Nei, bare et tog igjen… Ok, fem minutter stillhet.. Fire setninger denne gangen. Tog… Fløyte… Borring i fjell.. Hæ? Den var ny.. Jeg reiste meg for å ta en titt ut av vinduet… herlig, de legger nye skinner til et nytt spor… Hvilket betyr ett stykk gigantisk borr, en gravemaskin, to lastebiler og noen svette arbeidere i neonfargete jakker… Skjønner ikke at de orker å bruke det i denne varmen, men det er en annen sak. Borringen slutter. Greit, da kan vi lese litt igjen. Én setning. Borringen begynner. Tog kommer. Mer borring… Denne gangen er det nede fra sentrum, men siden det ikke er mer enn et steinkast unna, høres det ut som om de borrer i kjelleren. Der nede driver de med noe nye busstraseer, og er ikke ferdig før ved utgangen av 2008. (Har lest det på et skilt der nede, umulig å unngå ettersom jeg går forbi nesten hver dag…) Ok, vi gir opp lesingen og setter på tv’n isteden.
Dag tre (onsdag)… Våknet grytidlig på grunn av bråk (les tog og borr), og fordi soverommet var fullt opplyst. Noen setter pris på å bli vekket av solen. Jeg er ikke en av dem. Ikke når solen står opp i sekstiden om morgenen, en tid på døgnet man ikke bør være våken med mindre man har et fly å rekke. Lå et par timer i senga fordi jeg ikke hadde noe annet å finne på. Anders sov, som vanlig… Skjønner ikke hvordan han kan sove gjennom alt, men kanskje det bare er jeg som sover ekstremt lett… Ble lei av å se på han sove, så jeg vekket ham. Vi gikk ned for å trene. Innen vi var ferdige med det og alt som følger (les dusj, sminke, kle på seg, spise), var klokken langt på dag… Jaja, jeg stakk fingrene i ørene og gjorde så godt jeg kunne… Fikk faktisk lest ganske mange sider, så innen dagen var omme, var jeg bare et kapittel bak skjema.
Torsdag bråket det fortsatt.. Kanskje ikke noen stor bombe, siden togstasjonen fortsatt lå rett nedenfor stuevinduet… Sto opp i halv åtte tiden (ikke frivillig) og skrudde på pc-en. På grunn av tidsforskjellen, som nå er på ni timer siden man har stilt klokken i Norge, kunne jeg snakke med noen hjemme som enda ikke hadde lagt seg. Litt sprøtt å tenke på.. Jeg prøvde i alle fall å få utløp for mine frustrasjoner, noe som alltid er greit. Gode venner er de som gidder å lytte også når man klager! Etter en time fant min samtalepartner ut at det var på tide å ta kvelden (jeg er ikke helt sikker på om det bare var en unnskyldning, men jeg velger å tro at det ikke var det!), og jeg tuslet tilbake til senga. La meg med en pute over hodet, noe som er ganske varmt i dette landet, men må man, så må man. Sov faktisk et par timer til! Anders våknet (den gutten er i koma når han sover, det er jeg sikker på) og etter en kjapp frokost bestemte vi oss for å dra ned på lesesalen på skolen hans. Lesesaler er som kjent kjent for å være stille, noe som passet meg perfekt. Fikk lest masse, og var veldig stolt av meg selv! Fortsatt bak skjema, men likevel… Vi dro hjem for å spise før Anders skulle på jobb, og jeg tenkte at jeg kunne lese litt mens han var der. Men rett før han dro var det noen som begynte å hamre løs på trommer nedenfor blokka… De har vært der flere torsdager på rad, så det var for så vidt ikke noen stor overraskelse, men uansett, veldig irriterende for en som hadde fått for lite søvn og hadde en begynnende hodepine. Så lesing ble det ikke så mye av… De holdt på i nesten to timer før de gav seg.. Vurderte sterkt å bestille plass på Blakstad i juleferien… Jeg vet i alle fall at jeg aldri kommer til å gi barna mine trommesett.
Fredag, og snart helg.. Haha, det er ikke noe som heter helg for min del lenger, jeg lå langt etter leseskjemaet (ca to og et halvt kapittel…) og konstaterte at jeg måtte ta i bruk helgen til lesing. Fikk lest akkurat et halv kapittel før jeg mistet konsentrasjonen og skrudde på tv-en isteden. Så tok vi en tur ned i byen for å finne parykk til Anders, for han skulle være John Travolta fra Saturday Night Fever dagen etter på halloween-party. Vi fant ingen Travolta-parykk, det nærmeste vi kom var Elvis.. Jaja, mørkhåret var de i alle fall begge to… Vi gikk også innom et apotek og fikk tak i ørepropper. Kryset fingrene for at det skulle hjelpe, i alle fall litt.. Vi kom hjem og skulle lage middag, og oppdaget at vår kjære roomie, Todd hadde besøk. Av tre gutter, noe som betyr drikking og skravling, med alt annet enn innestemme. Jippi… Heldigvis dro de ganske raskt til hvor-enn-de-skulle, og filmkvelden vår kunne begynne. Tv-kanalen 9 (her i landet var de enda mindre oppfinnsomme enn i Norge, de har kanalene 7, 9 og Ten) hadde bestemt seg for å vise komedien 50 first dates etterfulgt av Austin Power – The spy who shagged me. Tittelen på sistnevnte er mye morsommere på norsk.. Spionen som spermet meg… Haha! Da vi skulle legge oss så vi for øvrig tidligere nevnte togskinneleggere eller hva de nå kalles som fortsatt jobbet… Natt til lørdag… Skal si de står på i dette landet! Prøvde å sove med øreproppene, men det gjorde så forbanna vondt, så jeg måtte ta ut den ene… Jaja… Må vende meg til det der tror jeg.
Lørdag, jeg burde gjort alt annet enn å lese, men den gang ei. Kom meg gjennom et kjempelangt kapittel før vi fikk besøk av en jente som var interessert i å leie rommet til Todd. Herlig, tenkte jeg, en jente jeg kan byttelåne klær med! = dobbelt så stor garderobe! Men den gang ei… Jenta var fransk og snakket fryktelig dårlig engelsk. Stilsansen var totalt fraværende (jeg trodde franskmenn var opptatt av mote, men…), og jeg følte ingen kjemi overhode. Her får vi lete videre, tenkte jeg, men før jeg rakk å si noe til Anders (som vi hadde avtalt på forhånd at vi skulle..) hadde han lovet bort rommet… Noen som altså resulterer i at jeg sannsynligvis må dele leilighet med nok et håpløst individ. (Jeg sier sannsynligvis fordi jeg ikke har bestemt meg for om jeg skal ned igjen etter jul…) Omtrent før hun var ute av døra, måtte vi begynne å gjøre oss i stand til nevnte halloween-party. For min del betydde det å finne ut hvem jeg skulle være, hva jeg skulle ha på meg, sminke meg, krølle håret, lakke negler… I tillegg skulle jeg ordne parykken til Anders og sørge for at han så presentabel ut, samt få i oss middag. Det endte med at Anders smalt sammen en pizza (ikke av det frosne slaget, neida, hjemmelaget, helt fra bunnen av!) mens jeg krøllet, lakket og sminket. Vi rakk akkurat å hive i oss maten, før vi måtte jogge nedover mot QUT for å rekke bussen. For alle om ikke har prøvd å jogge gjennom sentrum iført høye heler, kort skjørt og cowboy-hatt, ved siden av en i halvveis Elvis, halvveis John Travolta-kostyme, så er det ikke egentlig å anbefale. Blikkene vi fikk.. Vel, jeg trenger vel egentlig ikke si noe… Selv hadde jeg mest lyst til å gå hjem og legge meg, men jeg hadde betalt for billetten, og Anders sa at bussene dro hjem tidlig, så… Er det som kalles frivillig tvang?
Etter ca en halvtimes kjøring, og litt virring for å finne ut hvor vi skulle, var vi fremme ved Castle Rumble. Verken Anders eller jeg hadde vært der tidligere, og jeg hadde mine forstillinger om hvordan det skulle se ut. Jeg hadde sett for meg et digert middelalderinspirert slott, men det var det ikke. Den første timen så jeg på klokka hvert femte minutt, for jeg var trøtt og sliten, noe som kanskje ikke var så rart siden jeg knapt hadde sovet tidligere i uka. Så var det Anders sin tur til å stå i baren, og snill som jeg er, tilbød jeg meg å hjelpe til. Da ville nok tiden gå litt fortere. Det endte med at jeg sto der i ca to og en halv time.. Fikk i alle fall skjenket gjestene temmelig bra, og da vi tilbød gratis vin var det mange som sa nei takk fordi de hadde fått nok. Det er ikke ofte nordmenn sier nei til gratis alkohol! Etter å ha stått så lenge på høye heler (ikke at de var så veldig høye, men likevel…), hadde jeg vondt i alle ledd i kroppen. Var ganske deilig å synke ned i setet på bussen, jeg holdt faktisk på å sovne et par ganger. Vi kom frem til utestedet Port Office, som hadde betalt den ene bussen mot at vi kom dit etterpå, men det var veldig få som gikk inn. De fleste var for fulle eller slitne til å tenke på å gå ut, meg selv inkludert. Anders hadde mistet mobilen sin, og var ikke i humør til å gå ut han heller. Jeg så meg rundt etter en taxi så jeg kunne komme meg hjem til senga, men den gang ei. Taxier er så godt som umulige å oppdrive på en lørdagskveld i denne byen, så det endte med at vi måtte gå hjem. Ikke at det er så veldig langt fra sentrum og hjem, men når man er trøtt og har vondt i beina føles det som flere mil…
Søndag morgen sov vi litt lenger enn vanlig. Vi leste litt, skolebøker selvsagt, før vi dro ut på slottet for å lete etter mobilen til Anders. Stiv etter gårsdagen satte jeg meg litt motvillig på motorsykkelen. Vi slet litt med å finne frem til slottet, men etter en kjapp telefon til en av de som visste veien, kom vi frem. Mobilen lå ikke der, så vi satte kursen hjemover igjen. På veien måtte vi stoppe på den nye, gigantiske IKEA på Logan. Hadde sett en sinnsykt dårlig tv-reklame, så vi måtte sjekke det ut, samt få oss en porsjon kjøttboller. Ble litt skuffet over at de serverte pommes frites med kjøttbollene som standard, men man kunne velge poteter i stedet. Nordmenn spiser pottitt.. Potetene var mindre enn kjøttbollene, men det var da i alle fall godt! Så dro vi hjem til mer lesing, før Anders dro på jobb. Han kom tidlig hjem fordi han hadde vondt i helen, så vi fikk sett på The Apprentice (haha, you’re fired!) før vi krøp til køys.
Jeg har konstatert at søndager er den beste dagen å lese på her, for da er det minst bråk fra bygningsarbeiderne, og det går også færre tog.. Sånn hvis noen skulle lure liksom..
(Erik, parentesene er, til deg! De er, høyst relevante! Og jeg har, husket kommareglene!)
Dag to.. Skulle jeg sette meg for å lese, for det er jo derfor jeg er her.. Ehm… De tre første setningene gikk veldig fint. Så kom toget. Siden vi bor rett over tog-stasjonen, og folk i dette landet ikke har hørt om lydisolering, høres det ut som om toget gikk gjennom stua. Og når togene skal gå videre, som er noe sånt som ett tog hvert 5. minutt, tutes det… Konsentrasjonen forsvant altså som dugg for solen… Ok, begynne på nytt, lese de samme tre setningene på nytt… Jordskjelv.. Nei, bare et tog igjen… Ok, fem minutter stillhet.. Fire setninger denne gangen. Tog… Fløyte… Borring i fjell.. Hæ? Den var ny.. Jeg reiste meg for å ta en titt ut av vinduet… herlig, de legger nye skinner til et nytt spor… Hvilket betyr ett stykk gigantisk borr, en gravemaskin, to lastebiler og noen svette arbeidere i neonfargete jakker… Skjønner ikke at de orker å bruke det i denne varmen, men det er en annen sak. Borringen slutter. Greit, da kan vi lese litt igjen. Én setning. Borringen begynner. Tog kommer. Mer borring… Denne gangen er det nede fra sentrum, men siden det ikke er mer enn et steinkast unna, høres det ut som om de borrer i kjelleren. Der nede driver de med noe nye busstraseer, og er ikke ferdig før ved utgangen av 2008. (Har lest det på et skilt der nede, umulig å unngå ettersom jeg går forbi nesten hver dag…) Ok, vi gir opp lesingen og setter på tv’n isteden.
Dag tre (onsdag)… Våknet grytidlig på grunn av bråk (les tog og borr), og fordi soverommet var fullt opplyst. Noen setter pris på å bli vekket av solen. Jeg er ikke en av dem. Ikke når solen står opp i sekstiden om morgenen, en tid på døgnet man ikke bør være våken med mindre man har et fly å rekke. Lå et par timer i senga fordi jeg ikke hadde noe annet å finne på. Anders sov, som vanlig… Skjønner ikke hvordan han kan sove gjennom alt, men kanskje det bare er jeg som sover ekstremt lett… Ble lei av å se på han sove, så jeg vekket ham. Vi gikk ned for å trene. Innen vi var ferdige med det og alt som følger (les dusj, sminke, kle på seg, spise), var klokken langt på dag… Jaja, jeg stakk fingrene i ørene og gjorde så godt jeg kunne… Fikk faktisk lest ganske mange sider, så innen dagen var omme, var jeg bare et kapittel bak skjema.
Torsdag bråket det fortsatt.. Kanskje ikke noen stor bombe, siden togstasjonen fortsatt lå rett nedenfor stuevinduet… Sto opp i halv åtte tiden (ikke frivillig) og skrudde på pc-en. På grunn av tidsforskjellen, som nå er på ni timer siden man har stilt klokken i Norge, kunne jeg snakke med noen hjemme som enda ikke hadde lagt seg. Litt sprøtt å tenke på.. Jeg prøvde i alle fall å få utløp for mine frustrasjoner, noe som alltid er greit. Gode venner er de som gidder å lytte også når man klager! Etter en time fant min samtalepartner ut at det var på tide å ta kvelden (jeg er ikke helt sikker på om det bare var en unnskyldning, men jeg velger å tro at det ikke var det!), og jeg tuslet tilbake til senga. La meg med en pute over hodet, noe som er ganske varmt i dette landet, men må man, så må man. Sov faktisk et par timer til! Anders våknet (den gutten er i koma når han sover, det er jeg sikker på) og etter en kjapp frokost bestemte vi oss for å dra ned på lesesalen på skolen hans. Lesesaler er som kjent kjent for å være stille, noe som passet meg perfekt. Fikk lest masse, og var veldig stolt av meg selv! Fortsatt bak skjema, men likevel… Vi dro hjem for å spise før Anders skulle på jobb, og jeg tenkte at jeg kunne lese litt mens han var der. Men rett før han dro var det noen som begynte å hamre løs på trommer nedenfor blokka… De har vært der flere torsdager på rad, så det var for så vidt ikke noen stor overraskelse, men uansett, veldig irriterende for en som hadde fått for lite søvn og hadde en begynnende hodepine. Så lesing ble det ikke så mye av… De holdt på i nesten to timer før de gav seg.. Vurderte sterkt å bestille plass på Blakstad i juleferien… Jeg vet i alle fall at jeg aldri kommer til å gi barna mine trommesett.
Fredag, og snart helg.. Haha, det er ikke noe som heter helg for min del lenger, jeg lå langt etter leseskjemaet (ca to og et halvt kapittel…) og konstaterte at jeg måtte ta i bruk helgen til lesing. Fikk lest akkurat et halv kapittel før jeg mistet konsentrasjonen og skrudde på tv-en isteden. Så tok vi en tur ned i byen for å finne parykk til Anders, for han skulle være John Travolta fra Saturday Night Fever dagen etter på halloween-party. Vi fant ingen Travolta-parykk, det nærmeste vi kom var Elvis.. Jaja, mørkhåret var de i alle fall begge to… Vi gikk også innom et apotek og fikk tak i ørepropper. Kryset fingrene for at det skulle hjelpe, i alle fall litt.. Vi kom hjem og skulle lage middag, og oppdaget at vår kjære roomie, Todd hadde besøk. Av tre gutter, noe som betyr drikking og skravling, med alt annet enn innestemme. Jippi… Heldigvis dro de ganske raskt til hvor-enn-de-skulle, og filmkvelden vår kunne begynne. Tv-kanalen 9 (her i landet var de enda mindre oppfinnsomme enn i Norge, de har kanalene 7, 9 og Ten) hadde bestemt seg for å vise komedien 50 first dates etterfulgt av Austin Power – The spy who shagged me. Tittelen på sistnevnte er mye morsommere på norsk.. Spionen som spermet meg… Haha! Da vi skulle legge oss så vi for øvrig tidligere nevnte togskinneleggere eller hva de nå kalles som fortsatt jobbet… Natt til lørdag… Skal si de står på i dette landet! Prøvde å sove med øreproppene, men det gjorde så forbanna vondt, så jeg måtte ta ut den ene… Jaja… Må vende meg til det der tror jeg.
Lørdag, jeg burde gjort alt annet enn å lese, men den gang ei. Kom meg gjennom et kjempelangt kapittel før vi fikk besøk av en jente som var interessert i å leie rommet til Todd. Herlig, tenkte jeg, en jente jeg kan byttelåne klær med! = dobbelt så stor garderobe! Men den gang ei… Jenta var fransk og snakket fryktelig dårlig engelsk. Stilsansen var totalt fraværende (jeg trodde franskmenn var opptatt av mote, men…), og jeg følte ingen kjemi overhode. Her får vi lete videre, tenkte jeg, men før jeg rakk å si noe til Anders (som vi hadde avtalt på forhånd at vi skulle..) hadde han lovet bort rommet… Noen som altså resulterer i at jeg sannsynligvis må dele leilighet med nok et håpløst individ. (Jeg sier sannsynligvis fordi jeg ikke har bestemt meg for om jeg skal ned igjen etter jul…) Omtrent før hun var ute av døra, måtte vi begynne å gjøre oss i stand til nevnte halloween-party. For min del betydde det å finne ut hvem jeg skulle være, hva jeg skulle ha på meg, sminke meg, krølle håret, lakke negler… I tillegg skulle jeg ordne parykken til Anders og sørge for at han så presentabel ut, samt få i oss middag. Det endte med at Anders smalt sammen en pizza (ikke av det frosne slaget, neida, hjemmelaget, helt fra bunnen av!) mens jeg krøllet, lakket og sminket. Vi rakk akkurat å hive i oss maten, før vi måtte jogge nedover mot QUT for å rekke bussen. For alle om ikke har prøvd å jogge gjennom sentrum iført høye heler, kort skjørt og cowboy-hatt, ved siden av en i halvveis Elvis, halvveis John Travolta-kostyme, så er det ikke egentlig å anbefale. Blikkene vi fikk.. Vel, jeg trenger vel egentlig ikke si noe… Selv hadde jeg mest lyst til å gå hjem og legge meg, men jeg hadde betalt for billetten, og Anders sa at bussene dro hjem tidlig, så… Er det som kalles frivillig tvang?
Etter ca en halvtimes kjøring, og litt virring for å finne ut hvor vi skulle, var vi fremme ved Castle Rumble. Verken Anders eller jeg hadde vært der tidligere, og jeg hadde mine forstillinger om hvordan det skulle se ut. Jeg hadde sett for meg et digert middelalderinspirert slott, men det var det ikke. Den første timen så jeg på klokka hvert femte minutt, for jeg var trøtt og sliten, noe som kanskje ikke var så rart siden jeg knapt hadde sovet tidligere i uka. Så var det Anders sin tur til å stå i baren, og snill som jeg er, tilbød jeg meg å hjelpe til. Da ville nok tiden gå litt fortere. Det endte med at jeg sto der i ca to og en halv time.. Fikk i alle fall skjenket gjestene temmelig bra, og da vi tilbød gratis vin var det mange som sa nei takk fordi de hadde fått nok. Det er ikke ofte nordmenn sier nei til gratis alkohol! Etter å ha stått så lenge på høye heler (ikke at de var så veldig høye, men likevel…), hadde jeg vondt i alle ledd i kroppen. Var ganske deilig å synke ned i setet på bussen, jeg holdt faktisk på å sovne et par ganger. Vi kom frem til utestedet Port Office, som hadde betalt den ene bussen mot at vi kom dit etterpå, men det var veldig få som gikk inn. De fleste var for fulle eller slitne til å tenke på å gå ut, meg selv inkludert. Anders hadde mistet mobilen sin, og var ikke i humør til å gå ut han heller. Jeg så meg rundt etter en taxi så jeg kunne komme meg hjem til senga, men den gang ei. Taxier er så godt som umulige å oppdrive på en lørdagskveld i denne byen, så det endte med at vi måtte gå hjem. Ikke at det er så veldig langt fra sentrum og hjem, men når man er trøtt og har vondt i beina føles det som flere mil…
Søndag morgen sov vi litt lenger enn vanlig. Vi leste litt, skolebøker selvsagt, før vi dro ut på slottet for å lete etter mobilen til Anders. Stiv etter gårsdagen satte jeg meg litt motvillig på motorsykkelen. Vi slet litt med å finne frem til slottet, men etter en kjapp telefon til en av de som visste veien, kom vi frem. Mobilen lå ikke der, så vi satte kursen hjemover igjen. På veien måtte vi stoppe på den nye, gigantiske IKEA på Logan. Hadde sett en sinnsykt dårlig tv-reklame, så vi måtte sjekke det ut, samt få oss en porsjon kjøttboller. Ble litt skuffet over at de serverte pommes frites med kjøttbollene som standard, men man kunne velge poteter i stedet. Nordmenn spiser pottitt.. Potetene var mindre enn kjøttbollene, men det var da i alle fall godt! Så dro vi hjem til mer lesing, før Anders dro på jobb. Han kom tidlig hjem fordi han hadde vondt i helen, så vi fikk sett på The Apprentice (haha, you’re fired!) før vi krøp til køys.
Jeg har konstatert at søndager er den beste dagen å lese på her, for da er det minst bråk fra bygningsarbeiderne, og det går også færre tog.. Sånn hvis noen skulle lure liksom..
(Erik, parentesene er, til deg! De er, høyst relevante! Og jeg har, husket kommareglene!)
Myella Farm Stay, midsemester break
Heisann!
Nå har vi vært på langtur! Mandag 25. september kjørte vi fra Brisbane til Myella Farm i Baralaba. Turen gikk fra Brisbane kvart på tolv på formiddagen, i bilen til Jonas, en bensindrikkende Pajero. Vi kjørte nordover på motorveien mot Gladstone (som uttales Gladst’n..). Vi tok av mot Calliope og kjørte via Biloela gjennom de bitte små ”byene” Jambin og Goovigen. (Ca 15 hus, hver sin pub, en kirke og en nedlagt skole). I Biloela mistet vi mobildekningen, så vi krysset fingrene for at vi fant fram til gården. Etter å ha passert x antall døre kenguruer, kaniner og diverse andre ugjenkjennelige dyr, og ca ni timer på veien, kom vi fram, ganske trøtte og slitne. Heldigvis hadde Olive, en koselig dame som eide gården sammen med sin enøyde mann, Peter, spart litt middag til oss. Det var bekmørkt, så vi ante egentlig ikke hvordan det så ut der vi var. Det eneste vi så, var millioner av stjerner og månen, som ligger på ryggen når den er halv her i Australia.
Morgenen etter våknet vi (ble vekket av vekkerklokken) klokken halv syv. Vi så at gården lå midt i ødemarken, med masse innhegninger. Kuer og hester gikk side om side med ville kenguruer i den røde sanden som er vanlig her. Landskapet bar tydelig preg av at det ikke har regnet på mange måneder. (Tror det var siden juni eller juli de sa) Frokosten ble servert klokken syv, og etter det var det melking av kuer, henting av egg og fôring av hester, som for øvrig ble hentet inn fra beitene med motorsykkel. Vi skiftet til jeans og skjorte, og fikk på oss hjelm og ridesko. Så fikk Anders og jeg utdelt hver vår røde araber, Anders skulle ri Bill og jeg skulle ri Little Red. Begge hestene var trent til å gå utholdenhetsløp på 160 kilometer. Etter en kort leksjon i hvordan man skulle holde tøylene på ”Aussie-måten” var vi klare for villmarken. Vi var ca 10 i vår gruppe som red ut i den australske outbacken. Vi hadde ikke ridd langt, før de første kenguruene dukket opp. De tittet nysgjerrig på oss, og lot hestene gå overraskende nærme. Etter diverse info om kaktuser og australsk trevirke fra guidene Shane og Nikki, skulle vi få lov til å trave litt. Anders måtte bytte hest, så han fikk lederhesten T.J. istedenfor Bill, noe han ikke var helt fornøyd med… Men han fikk til å trave, og han var til og med oppe i en liten galopp! Selv om stilen minnet mer om potetsekk enn jockeyene på Øvrevoll, klarte han å holde seg i salen! Little Red var tydeligvis glad i å løpe, så han syns det var like greit å gå fra holdt til galopp i to store sprang… Bare så synd at strekningen var så altfor kort! Etter at alle hadde fått humpet litt i trav, fikk jeg og en annen som også hadde ridd en del før, lov til å galoppere litt. Det var herlig å galoppere over gressletten! Det var akkurat som man har sett på film! Det eneste jeg manglet for å være en ekte cowgirl var cowboy-hatten. Etter ca to timer var vi tilbake til start. Utrolig nok hadde vi ikke vært utenfor gårdens grenser, og vi hadde bare vært på den ene siden av gården!
Etter litt hvile, og litt lunsj, ar det klart for å prøve motorsyklene. Jeg var veldig spent, og jeg var mye mer nervøs for 100 kubikk sykkel enn 500 kilo hest. Vi øvde oss først litt på en bane, og i oppkjørselen (jeg er sikker på at Anders syns det var drepens kjedelig, for han kan jo det der), og så ledet Peter oss på en runde på en grus-/sandvei. Han hadde som sagt bare ett øye og 73 år gammel, men han kjørte sykkel som en hvilken som helst unggutt. Vi fikk ikke lov til å kjøre mer enn 35 km/t, som for meg virket ganske fort i svinger og over humper, men sikkert ikke var det… Da vi hadde kjørt runden, var jeg ganske sliten, og varm (vi måtte kjøre med langbukse og langermet skjorte tilfelle vi falt av), men Anders ville kjøre en runde til. Han sa han brøt ”loven” og kjørte fortere enn 35, men han visste ikke hvor fort, fordi speedometeret var tapet over.
Da Anders hadde fått rast fra seg i sanden, var det klart for å avkjøle seg i bassenget. Det var ikke stort, og ikke dypt, men det gjorde ingenting i varmen. Vi lå faktisk i bassenget og så på kenguruer som beitet mellom hestene! Tørre og rene satte vi oss i bilen for å kjøre et lite stykke innover for å se på solnedgangen. Jeg hadde min debut som sjåfør i Australia! Det var utrolig fint å se solen rulle ned over fjellet!
Etter mørkets frembrudd var det klart for middag. Skikkelig hjemmelaget kost sto på menyen; hjemmelaget pie, potetmos med brun saus og masse grønnsaker. Tror nok samtlige rundt bordet forspiste seg! En kort middagshvil for å synke maten, og så satte vi oss i bilen for å utforske Baralaba sentrum. Det vil si en bensinstasjon, en pub (uansett hvor lite stedet er så har de en pub) og noen få hus. Altså ikke så spennende… Vi dro tilbake til gården, og tok en tidlig kveld.
Neste morgen skulle vi også starte dagen med en ridetur. Anders fikk enda en ny hest, denne gangen appolosaen Pacaso. Vi red med en annen gruppe, og disse var alle litt flinkere til å ri. Nikki, lederen, forklarte ivrig om allslags dyr, trær og insekter vi passerte på vår vei. Vi så igjen masse ville kenguruer og wallabyer, en kenguru-art som er mindre enn kenguruen, har tynnere hale, er hvite på brystet og har svarte striper på kinnene. Vi red også fordi tre digre hull der det visstnok bodde to meter lange pytonslanger, men heldigvis var de ikke ute og solte seg den dagen. Vi travet og galopperte over slettene, og feite kuer lå og døste av i solen langs gjerdene. Vi red til den motsatte enden av gårdsgrensen enn det vi gjorde dagen før, det var ca halvannen times ridetur fra gården. Da vi var på vei tilbake, var det begynt å bli langt på dag, og solen varmet godt. Litt for godt egentlig, siden vi red i jeans og skjorte… Men som nordmenn skal man jo ikke klage på sol og varme akkurat! Alle måtte ha med seg en flaske vann på ridetur, og de som ikke drakk opp hele fikk bot på 5 dollar (ca 25 kroner). Da vi kom tilbake etter ca tre timer i salen, begynte vi å bli ganske støle… Men det var deilig å sitte på hest igjen! Vi salte av hestene og satte dem ut igjen. I det vi kom tilbake, så vi en liten wallaby som hoppet rundt på plenen. Siden gården tar seg av foreldreløse kenguru- og wallaby-unger, regnet vi med at den var vant til å få mat derfra, og at det var derofr den kom tilbake.
På gården hadde de også en liten papegøye som het George. Da en av døtrene i huset sto og lagde lunsj over bålet, gikk han nesten inni flammene, og hun sa at det var ”hot” og at han måtte flytte seg.. Papegøyen ville ikke gjøre som hun sa, men isteden gikk han rundt og sa ”hot” hver gang han kom litt nære varmen… Til slutt ble jenta så irritert at hun tok tak rundt fuglen og satte ham på en stol, også satt han der og furtet… Dyr er rare!
Etter at vi hadde spist litt lunsj og pakket bilen, var det ut ”on the road again”. Denne gangen gikk turen mer eller mindre planlagt gjennom Banana og Biloela til Gladst’n. Vi hadde bestemt oss for å prøve å finne en offroad-vei så vi virkelig kunne teste ”traktoren” vi hadde lånt, og på turistkontoret fikk vi opplyst om en nasjonalpark i nærheten av en liten by kalt Agnes Water som hadde en slik rute. Vi bestemte oss for å kjøre til Agnes Water og tilbringe natten der. Vi fant et sted som hadde en leilighet for bare 500 kroner natten, så vi tok inn der. Det var kjøkken og alt der, så vi dro innom butikken for å kjøpe oss litt mat. Vi hadde flaks, og kom fem minutter før stengetid. Neste morgen gikk vi en liten tur ned på stranden før vi satte oss i bilen. Så kjørte vi gjennom Deepwater National Park. Det var stor kontrast til det tørre landskapet inne i landet, der Myella lå. Langs kysten regner det mye mer, så alt er mye grønnere. Vi kjørte gjennom flere bitte små ”byer”; Baffle Creek, Rosedale og litt ufrivillig Lowmead. Så kjørte vi indre vei ned til Bundaberg (nok en gang med en litt usikker Benedicte bak rattet), og så bar det ut på motorveien igjen. Vi traff på et lite regnskyll, men det var bare bra, for da fikk vi vasket knuste insekter av frontruta. Etter mange timer på motorveien, tok vi av mot Beerwah. Det er der Australia Zoo ligger, zooen til Steve Irwin. Vi var bare utenfor, fordi vi var der etter stengetid, men det var rørende å se alle blomstene og hilsnene som var lagt ned foran inngangen i forbindelse med hans død for tre uker siden. Derfra var det bare en drøy time hjem, så det gikk veldig fort egentlig!
Det var utrolig gøy å være på tur og se noe annet enn storbyen og standen, for mesteparten av Australia er jo outback. Jeg vil anbefale alle som skal hit å ta en tur litt innover i landet også, ikke bare se de typiske turist-stedene! Sjekk ut bilder fra turen vår!
Nå har vi vært på langtur! Mandag 25. september kjørte vi fra Brisbane til Myella Farm i Baralaba. Turen gikk fra Brisbane kvart på tolv på formiddagen, i bilen til Jonas, en bensindrikkende Pajero. Vi kjørte nordover på motorveien mot Gladstone (som uttales Gladst’n..). Vi tok av mot Calliope og kjørte via Biloela gjennom de bitte små ”byene” Jambin og Goovigen. (Ca 15 hus, hver sin pub, en kirke og en nedlagt skole). I Biloela mistet vi mobildekningen, så vi krysset fingrene for at vi fant fram til gården. Etter å ha passert x antall døre kenguruer, kaniner og diverse andre ugjenkjennelige dyr, og ca ni timer på veien, kom vi fram, ganske trøtte og slitne. Heldigvis hadde Olive, en koselig dame som eide gården sammen med sin enøyde mann, Peter, spart litt middag til oss. Det var bekmørkt, så vi ante egentlig ikke hvordan det så ut der vi var. Det eneste vi så, var millioner av stjerner og månen, som ligger på ryggen når den er halv her i Australia.
Morgenen etter våknet vi (ble vekket av vekkerklokken) klokken halv syv. Vi så at gården lå midt i ødemarken, med masse innhegninger. Kuer og hester gikk side om side med ville kenguruer i den røde sanden som er vanlig her. Landskapet bar tydelig preg av at det ikke har regnet på mange måneder. (Tror det var siden juni eller juli de sa) Frokosten ble servert klokken syv, og etter det var det melking av kuer, henting av egg og fôring av hester, som for øvrig ble hentet inn fra beitene med motorsykkel. Vi skiftet til jeans og skjorte, og fikk på oss hjelm og ridesko. Så fikk Anders og jeg utdelt hver vår røde araber, Anders skulle ri Bill og jeg skulle ri Little Red. Begge hestene var trent til å gå utholdenhetsløp på 160 kilometer. Etter en kort leksjon i hvordan man skulle holde tøylene på ”Aussie-måten” var vi klare for villmarken. Vi var ca 10 i vår gruppe som red ut i den australske outbacken. Vi hadde ikke ridd langt, før de første kenguruene dukket opp. De tittet nysgjerrig på oss, og lot hestene gå overraskende nærme. Etter diverse info om kaktuser og australsk trevirke fra guidene Shane og Nikki, skulle vi få lov til å trave litt. Anders måtte bytte hest, så han fikk lederhesten T.J. istedenfor Bill, noe han ikke var helt fornøyd med… Men han fikk til å trave, og han var til og med oppe i en liten galopp! Selv om stilen minnet mer om potetsekk enn jockeyene på Øvrevoll, klarte han å holde seg i salen! Little Red var tydeligvis glad i å løpe, så han syns det var like greit å gå fra holdt til galopp i to store sprang… Bare så synd at strekningen var så altfor kort! Etter at alle hadde fått humpet litt i trav, fikk jeg og en annen som også hadde ridd en del før, lov til å galoppere litt. Det var herlig å galoppere over gressletten! Det var akkurat som man har sett på film! Det eneste jeg manglet for å være en ekte cowgirl var cowboy-hatten. Etter ca to timer var vi tilbake til start. Utrolig nok hadde vi ikke vært utenfor gårdens grenser, og vi hadde bare vært på den ene siden av gården!
Etter litt hvile, og litt lunsj, ar det klart for å prøve motorsyklene. Jeg var veldig spent, og jeg var mye mer nervøs for 100 kubikk sykkel enn 500 kilo hest. Vi øvde oss først litt på en bane, og i oppkjørselen (jeg er sikker på at Anders syns det var drepens kjedelig, for han kan jo det der), og så ledet Peter oss på en runde på en grus-/sandvei. Han hadde som sagt bare ett øye og 73 år gammel, men han kjørte sykkel som en hvilken som helst unggutt. Vi fikk ikke lov til å kjøre mer enn 35 km/t, som for meg virket ganske fort i svinger og over humper, men sikkert ikke var det… Da vi hadde kjørt runden, var jeg ganske sliten, og varm (vi måtte kjøre med langbukse og langermet skjorte tilfelle vi falt av), men Anders ville kjøre en runde til. Han sa han brøt ”loven” og kjørte fortere enn 35, men han visste ikke hvor fort, fordi speedometeret var tapet over.
Da Anders hadde fått rast fra seg i sanden, var det klart for å avkjøle seg i bassenget. Det var ikke stort, og ikke dypt, men det gjorde ingenting i varmen. Vi lå faktisk i bassenget og så på kenguruer som beitet mellom hestene! Tørre og rene satte vi oss i bilen for å kjøre et lite stykke innover for å se på solnedgangen. Jeg hadde min debut som sjåfør i Australia! Det var utrolig fint å se solen rulle ned over fjellet!
Etter mørkets frembrudd var det klart for middag. Skikkelig hjemmelaget kost sto på menyen; hjemmelaget pie, potetmos med brun saus og masse grønnsaker. Tror nok samtlige rundt bordet forspiste seg! En kort middagshvil for å synke maten, og så satte vi oss i bilen for å utforske Baralaba sentrum. Det vil si en bensinstasjon, en pub (uansett hvor lite stedet er så har de en pub) og noen få hus. Altså ikke så spennende… Vi dro tilbake til gården, og tok en tidlig kveld.
Neste morgen skulle vi også starte dagen med en ridetur. Anders fikk enda en ny hest, denne gangen appolosaen Pacaso. Vi red med en annen gruppe, og disse var alle litt flinkere til å ri. Nikki, lederen, forklarte ivrig om allslags dyr, trær og insekter vi passerte på vår vei. Vi så igjen masse ville kenguruer og wallabyer, en kenguru-art som er mindre enn kenguruen, har tynnere hale, er hvite på brystet og har svarte striper på kinnene. Vi red også fordi tre digre hull der det visstnok bodde to meter lange pytonslanger, men heldigvis var de ikke ute og solte seg den dagen. Vi travet og galopperte over slettene, og feite kuer lå og døste av i solen langs gjerdene. Vi red til den motsatte enden av gårdsgrensen enn det vi gjorde dagen før, det var ca halvannen times ridetur fra gården. Da vi var på vei tilbake, var det begynt å bli langt på dag, og solen varmet godt. Litt for godt egentlig, siden vi red i jeans og skjorte… Men som nordmenn skal man jo ikke klage på sol og varme akkurat! Alle måtte ha med seg en flaske vann på ridetur, og de som ikke drakk opp hele fikk bot på 5 dollar (ca 25 kroner). Da vi kom tilbake etter ca tre timer i salen, begynte vi å bli ganske støle… Men det var deilig å sitte på hest igjen! Vi salte av hestene og satte dem ut igjen. I det vi kom tilbake, så vi en liten wallaby som hoppet rundt på plenen. Siden gården tar seg av foreldreløse kenguru- og wallaby-unger, regnet vi med at den var vant til å få mat derfra, og at det var derofr den kom tilbake.
På gården hadde de også en liten papegøye som het George. Da en av døtrene i huset sto og lagde lunsj over bålet, gikk han nesten inni flammene, og hun sa at det var ”hot” og at han måtte flytte seg.. Papegøyen ville ikke gjøre som hun sa, men isteden gikk han rundt og sa ”hot” hver gang han kom litt nære varmen… Til slutt ble jenta så irritert at hun tok tak rundt fuglen og satte ham på en stol, også satt han der og furtet… Dyr er rare!
Etter at vi hadde spist litt lunsj og pakket bilen, var det ut ”on the road again”. Denne gangen gikk turen mer eller mindre planlagt gjennom Banana og Biloela til Gladst’n. Vi hadde bestemt oss for å prøve å finne en offroad-vei så vi virkelig kunne teste ”traktoren” vi hadde lånt, og på turistkontoret fikk vi opplyst om en nasjonalpark i nærheten av en liten by kalt Agnes Water som hadde en slik rute. Vi bestemte oss for å kjøre til Agnes Water og tilbringe natten der. Vi fant et sted som hadde en leilighet for bare 500 kroner natten, så vi tok inn der. Det var kjøkken og alt der, så vi dro innom butikken for å kjøpe oss litt mat. Vi hadde flaks, og kom fem minutter før stengetid. Neste morgen gikk vi en liten tur ned på stranden før vi satte oss i bilen. Så kjørte vi gjennom Deepwater National Park. Det var stor kontrast til det tørre landskapet inne i landet, der Myella lå. Langs kysten regner det mye mer, så alt er mye grønnere. Vi kjørte gjennom flere bitte små ”byer”; Baffle Creek, Rosedale og litt ufrivillig Lowmead. Så kjørte vi indre vei ned til Bundaberg (nok en gang med en litt usikker Benedicte bak rattet), og så bar det ut på motorveien igjen. Vi traff på et lite regnskyll, men det var bare bra, for da fikk vi vasket knuste insekter av frontruta. Etter mange timer på motorveien, tok vi av mot Beerwah. Det er der Australia Zoo ligger, zooen til Steve Irwin. Vi var bare utenfor, fordi vi var der etter stengetid, men det var rørende å se alle blomstene og hilsnene som var lagt ned foran inngangen i forbindelse med hans død for tre uker siden. Derfra var det bare en drøy time hjem, så det gikk veldig fort egentlig!
Det var utrolig gøy å være på tur og se noe annet enn storbyen og standen, for mesteparten av Australia er jo outback. Jeg vil anbefale alle som skal hit å ta en tur litt innover i landet også, ikke bare se de typiske turist-stedene! Sjekk ut bilder fra turen vår!
Byron Bay i september
Fredag 8. september stroppet vi bagen bak på motorsykkelen og satte kursen sørover, nærmere bestemt mot Byron Bay rett over grensen til New South Wales. Etter en drøy times kjøring tok vi en matpause i et lite sted som heter Tweed Heads. Etter nok en time på motorveien (det blir man ganske surrete i hodet av når man sitter på motorsykkel for alle som ikke har prøvd..) var vi fremme i Byron Bay, en liten, laid back surfeby med en laang sandstrand. Vi fant raskt backpackerstedet vi skulle bo på, Aquarius Backpacker Resort. Vi konstanterte med glede at det ikke var noen på rommet vi skulle bo innenfor, og at det forøpig ikke var noen tegn til kakerlakker eller såkalte bed bugs (ekle kryp som lever i sengen, og som du garantert får med deg hjem). Vi skiftet og gikk ned på stranden for å møte de andre vi kjente som var i Byron den helgen. Siden det allerede var langt på dag, og solen ikke varmet like godt lenger, ble det bestemt at vi skulle gå for en matbit i steden. Vi endte opp på spisestedet The Balcony, der vi bestilte diverse mat og drikke fra en svensk servitør. Det er ikke sjelden at man treffer på svensker og nordmenn selv på den andre siden av kloden! Etter en solid posjon tapas-kjøttboller, litt drikke og masse prat, gikk Anders og jeg for å kle på oss litt mer. Fortsatt var det ingen på rommet utenfor vårt mikroskopiske dobbeltrom, og vi krysset fingrene for at det ville forbli sånn resten av kvelden. Vi gikk for å møte Cathrine som hadde tatt en somlebuss som brukte ca 4 timer og var innom alle tenkelige og utenkelige steder på sin ferd nedover. Så stakk vi innom butikken og kjøpte det vi trengte til å lage noen drinker (frosne bær, sukker, mynte, lime, Sprite og... sterkere saker. (Neida mamma, de var HELT alkoholfrie...nesten) Så tok vi turen opp til huset en norsk gjeng hadde leid og koste oss med mojitoer og Cuba libre. Sing Star og Guitar Hero funker veldig bra som underholdning! En av gutta (skal ikke nevne navn jeg, Erling) hadde det veel moro, så jeg lagde noen alkoholfrie drinker til ham. Han skrøt av hvor lite sprit det smakte av de! Alle andre enn han visste selvsagt årsaken.. Hele gjengen satte kursen mot sentrum og endte opp på utestedet Cheeky Monkeys der det ble dansing på bordene. En eldre herremann hadde haken på magen da vi norske jentene sto oppå der! På utestedet møtte vi flere nordmenn, blant annet vår roomie, Nejra. Vi forlot åstedet tidligere enn de andre, og gjett hvem vi fant stående utenfor.. Jo, vår venn Erling! Da vi kom inn på rommet, var det ingen andre der, og det var nok like greit for Anders, som hadde et lite møte med toalettskålen før han sovnet. "Alkoholfrie" drinker, trenger jeg si mer?
Dagen etter våknet vi til sol, som man ofte gjør i dette landet. Etter en kjapp frokost, satte vi kursen opp mot huset. Gjengen der oppe syns det blåste for mye på stranden, så de lå og solte seg i hagen. Men vi nektet å overgi oss til værgudene, så Anders, Cathrine og jeg fant veien til stranden. (Bortover der, gjennom hagen, over jernbanelinjen og litt nedover... Kjempe-enkelt...) Etter ca to sekunder ble vi lei av å ligge stille og sole oss, så vi fant fram barna i oss og bygde sandslott. Vi begynte først med en plantegning, som seg hør og bør når man skal bygge noe. Sandslott ble kjapt til sandborg, med voldgrav, gitterbruer, høy mur, utkikkstårn på hvert hjørne, svømmebasseng, fangehull, små hus for innbyggerne, innhegninger til dyrene og selvfølgelig et stort slott der kongen holdt til. Resultatet ble faktisk ikke så halvgalt! (Syns vi selv da... Se bilder)
Da vi var ferdige, var vi ganske lei av sand, så vi gikk opp til huset igjen, der det ble servert vafler med syltetøy. Herlig!
På kvelden var det igjen klart for flere drinker, mer Sing Star og Guitar Hero. Musikken ble nok i høyeste laget for naboene, for plutselig ble vi oppmerksomme på at det banket på verandadøra. Politiet lurte på om vi ikke kunne dempe oss litt, og det kunne vi jo selvsagt siden de spurte så pent. Noen gikk etter hvert ned mot sentrum for å ta pulsen på utelivet, mens andre ble igjen i huset. Da halvparten av de gjenværende krøp til køys, fant vi det for godt å tusle ut i mørket. Siden klokken hadde blitt relativt mye, og vi skulle hjem relativt tidlig dagen etter, bestemte vi oss for å hoppe i loppekassa.
Søndag morgen var dessverre ikke helt som vi hadde tenkt oss... Mørke skyer truet med å sende all sin vrede nedover oss. Etter en frokost på en lokal restaurant, der vi forøvrig traff den siklende kameraten fra fredag kveld sammen med sin kone og sine to små barn, pakket vi sakene. Vi sendte bagen med en av bilene så den ikke skulle bli våt i tilfelle regn. Noen av de som hadde bil hadde lyst til å ta turen opp i fjellet til en liten by som heter Nimbin. Der skjer det ikke så mye visstnok, annet enn at der serveres hasj-cookies og at hasjrøyken ligger tykk i og med at det er så og si lovlig å distibuere det der oppe. Jeg hadde ikke vært der før, så etter litt diskusjon frem og tilbake om vi skulle tørre å satse på det, bestemte oss for å henge oss på for å se. Jeg tok på meg alt jeg hadde av klær (som ikke var så utrolig mye..) + et par av Anders' t-skjorter.Vi kom omtrent halvveis før himmelen bestemte seg for å åpne alle sine sluser over oss. I løpet av få meter var vi gjennomvåte, så vi stoppet ved en bittebitteliten butikk i ingenmannsland. Den ble drevet av en inder som het George. (Et helt normalt, indisk navn vil jeg tro..) Vi hutret, kjøpte litt varm mat, hutret litt mindre og forsøkte å kontakte de i biler som hadde kjørt foran oss. Omsider fikk vi kontakt (det er dårlig med mobildekning oppi fjellene og i outbacken her i landet, for der bor det jo så og si ingen likevel), og de sa de skulle stoppe der vi sto så vi kunne få noen klær. Vi hadde da stått hos George i ca tre kvarter... Vi kjøpte en kortstokk, og prøvde å holde motet oppe med et par slag Casino og Idiot. Snart skulle vi få flere klær, trodde vi... I mellomtiden kom det en dame som bodde i området og inviterte oss hjem til seg på te. Vi kunne til og med få låne seng, i en egen del av huset! Vi takket høflig nei til det tilbudet, for vi hadde lyst til å komme oss hjem. Så ringte telefonen, og det var dårlige nyheter. Det var omvei for de andre å kjøre tilbake til dit vi var, så vi fikk ikke klær likevel... Vi bestemte oss for at vi hadde sittet hos George lenge nok (rundt to timer..) så vi beit tenna sammen og satte oss på sykkelen med kurs for Brisbane. (I overkant av to timers kjøring nordover) Da vi var nede fra fjellet, ved avkjøringen til Byron Bay, sluttet det å regne, og det var tørt på asfalten. Typisk... Vi haddeikke annet å gjøre enn å hutre oss hjemover. For de som ikke vet det, det er KALDT å sitte på motorsykkel i ca 100 km/t med våte klær... Redningen for min del ble Tweed Heads. Der fant vi en sportsbutikk som vi spurtet inn i, et kvarter før stengetid. Jeg gikk til innkjøp av en fleecegenser og en joggebukse, det beste kjøpet jeg har gjort noen sinne tror jeg! Etter litt varm kakao og mat på Hungry Jack's (Burger King), satte vi oss på sykkelen igjen med nyvunnet styrke. Etter ca en time parkerte vi sykkelen i garasjen hjemme. Vi skrellet av oss de våte klærne, og satte oss i boblebadet for å tine. Gjett om det var deilig!
Bortsett fra den "lille" bomturen mot Nimbin, hadde vi en veldig fin tur! Byron Bay anbefales til alle som kommer til Australia!
Dagen etter våknet vi til sol, som man ofte gjør i dette landet. Etter en kjapp frokost, satte vi kursen opp mot huset. Gjengen der oppe syns det blåste for mye på stranden, så de lå og solte seg i hagen. Men vi nektet å overgi oss til værgudene, så Anders, Cathrine og jeg fant veien til stranden. (Bortover der, gjennom hagen, over jernbanelinjen og litt nedover... Kjempe-enkelt...) Etter ca to sekunder ble vi lei av å ligge stille og sole oss, så vi fant fram barna i oss og bygde sandslott. Vi begynte først med en plantegning, som seg hør og bør når man skal bygge noe. Sandslott ble kjapt til sandborg, med voldgrav, gitterbruer, høy mur, utkikkstårn på hvert hjørne, svømmebasseng, fangehull, små hus for innbyggerne, innhegninger til dyrene og selvfølgelig et stort slott der kongen holdt til. Resultatet ble faktisk ikke så halvgalt! (Syns vi selv da... Se bilder)
Da vi var ferdige, var vi ganske lei av sand, så vi gikk opp til huset igjen, der det ble servert vafler med syltetøy. Herlig!
På kvelden var det igjen klart for flere drinker, mer Sing Star og Guitar Hero. Musikken ble nok i høyeste laget for naboene, for plutselig ble vi oppmerksomme på at det banket på verandadøra. Politiet lurte på om vi ikke kunne dempe oss litt, og det kunne vi jo selvsagt siden de spurte så pent. Noen gikk etter hvert ned mot sentrum for å ta pulsen på utelivet, mens andre ble igjen i huset. Da halvparten av de gjenværende krøp til køys, fant vi det for godt å tusle ut i mørket. Siden klokken hadde blitt relativt mye, og vi skulle hjem relativt tidlig dagen etter, bestemte vi oss for å hoppe i loppekassa.
Søndag morgen var dessverre ikke helt som vi hadde tenkt oss... Mørke skyer truet med å sende all sin vrede nedover oss. Etter en frokost på en lokal restaurant, der vi forøvrig traff den siklende kameraten fra fredag kveld sammen med sin kone og sine to små barn, pakket vi sakene. Vi sendte bagen med en av bilene så den ikke skulle bli våt i tilfelle regn. Noen av de som hadde bil hadde lyst til å ta turen opp i fjellet til en liten by som heter Nimbin. Der skjer det ikke så mye visstnok, annet enn at der serveres hasj-cookies og at hasjrøyken ligger tykk i og med at det er så og si lovlig å distibuere det der oppe. Jeg hadde ikke vært der før, så etter litt diskusjon frem og tilbake om vi skulle tørre å satse på det, bestemte oss for å henge oss på for å se. Jeg tok på meg alt jeg hadde av klær (som ikke var så utrolig mye..) + et par av Anders' t-skjorter.Vi kom omtrent halvveis før himmelen bestemte seg for å åpne alle sine sluser over oss. I løpet av få meter var vi gjennomvåte, så vi stoppet ved en bittebitteliten butikk i ingenmannsland. Den ble drevet av en inder som het George. (Et helt normalt, indisk navn vil jeg tro..) Vi hutret, kjøpte litt varm mat, hutret litt mindre og forsøkte å kontakte de i biler som hadde kjørt foran oss. Omsider fikk vi kontakt (det er dårlig med mobildekning oppi fjellene og i outbacken her i landet, for der bor det jo så og si ingen likevel), og de sa de skulle stoppe der vi sto så vi kunne få noen klær. Vi hadde da stått hos George i ca tre kvarter... Vi kjøpte en kortstokk, og prøvde å holde motet oppe med et par slag Casino og Idiot. Snart skulle vi få flere klær, trodde vi... I mellomtiden kom det en dame som bodde i området og inviterte oss hjem til seg på te. Vi kunne til og med få låne seng, i en egen del av huset! Vi takket høflig nei til det tilbudet, for vi hadde lyst til å komme oss hjem. Så ringte telefonen, og det var dårlige nyheter. Det var omvei for de andre å kjøre tilbake til dit vi var, så vi fikk ikke klær likevel... Vi bestemte oss for at vi hadde sittet hos George lenge nok (rundt to timer..) så vi beit tenna sammen og satte oss på sykkelen med kurs for Brisbane. (I overkant av to timers kjøring nordover) Da vi var nede fra fjellet, ved avkjøringen til Byron Bay, sluttet det å regne, og det var tørt på asfalten. Typisk... Vi haddeikke annet å gjøre enn å hutre oss hjemover. For de som ikke vet det, det er KALDT å sitte på motorsykkel i ca 100 km/t med våte klær... Redningen for min del ble Tweed Heads. Der fant vi en sportsbutikk som vi spurtet inn i, et kvarter før stengetid. Jeg gikk til innkjøp av en fleecegenser og en joggebukse, det beste kjøpet jeg har gjort noen sinne tror jeg! Etter litt varm kakao og mat på Hungry Jack's (Burger King), satte vi oss på sykkelen igjen med nyvunnet styrke. Etter ca en time parkerte vi sykkelen i garasjen hjemme. Vi skrellet av oss de våte klærne, og satte oss i boblebadet for å tine. Gjett om det var deilig!
Bortsett fra den "lille" bomturen mot Nimbin, hadde vi en veldig fin tur! Byron Bay anbefales til alle som kommer til Australia!
Abonner på:
Innlegg (Atom)