Kjip uke...

Forrige uke var ikke snill med meg. Det hele startet med at iPoden min bestemte seg for at den ikke ville lade seg opp mer… Jeg fant masse tips på internett om hva man burde gjøre, men ingen av de funket. Til slutt endte det med at jeg lastet ned oppdatering til den, noe som utrolig nok funket. Endelig, tenkte jeg, nå er den frisk! Men gleden var kortvarig… For å fullføre oppdateringen måtte man plugge i vegg-ladern. Som jeg selvfølgelig har lagt igjen i Norge for å spare vekt… Heldigvis hadde min roomie, Todd, en lader som jeg fikk låne. Han kan brukes til noe! På kvelden lagde Anders og jeg oss drinker, ikke for å drikke oss fulle, men bare fordi vi kunne, og fordi vi hadde alt vi trengte til å lage vår spesial, mojito.
Dag to.. Skulle jeg sette meg for å lese, for det er jo derfor jeg er her.. Ehm… De tre første setningene gikk veldig fint. Så kom toget. Siden vi bor rett over tog-stasjonen, og folk i dette landet ikke har hørt om lydisolering, høres det ut som om toget gikk gjennom stua. Og når togene skal gå videre, som er noe sånt som ett tog hvert 5. minutt, tutes det… Konsentrasjonen forsvant altså som dugg for solen… Ok, begynne på nytt, lese de samme tre setningene på nytt… Jordskjelv.. Nei, bare et tog igjen… Ok, fem minutter stillhet.. Fire setninger denne gangen. Tog… Fløyte… Borring i fjell.. Hæ? Den var ny.. Jeg reiste meg for å ta en titt ut av vinduet… herlig, de legger nye skinner til et nytt spor… Hvilket betyr ett stykk gigantisk borr, en gravemaskin, to lastebiler og noen svette arbeidere i neonfargete jakker… Skjønner ikke at de orker å bruke det i denne varmen, men det er en annen sak. Borringen slutter. Greit, da kan vi lese litt igjen. Én setning. Borringen begynner. Tog kommer. Mer borring… Denne gangen er det nede fra sentrum, men siden det ikke er mer enn et steinkast unna, høres det ut som om de borrer i kjelleren. Der nede driver de med noe nye busstraseer, og er ikke ferdig før ved utgangen av 2008. (Har lest det på et skilt der nede, umulig å unngå ettersom jeg går forbi nesten hver dag…) Ok, vi gir opp lesingen og setter på tv’n isteden.
Dag tre (onsdag)… Våknet grytidlig på grunn av bråk (les tog og borr), og fordi soverommet var fullt opplyst. Noen setter pris på å bli vekket av solen. Jeg er ikke en av dem. Ikke når solen står opp i sekstiden om morgenen, en tid på døgnet man ikke bør være våken med mindre man har et fly å rekke. Lå et par timer i senga fordi jeg ikke hadde noe annet å finne på. Anders sov, som vanlig… Skjønner ikke hvordan han kan sove gjennom alt, men kanskje det bare er jeg som sover ekstremt lett… Ble lei av å se på han sove, så jeg vekket ham. Vi gikk ned for å trene. Innen vi var ferdige med det og alt som følger (les dusj, sminke, kle på seg, spise), var klokken langt på dag… Jaja, jeg stakk fingrene i ørene og gjorde så godt jeg kunne… Fikk faktisk lest ganske mange sider, så innen dagen var omme, var jeg bare et kapittel bak skjema.
Torsdag bråket det fortsatt.. Kanskje ikke noen stor bombe, siden togstasjonen fortsatt lå rett nedenfor stuevinduet… Sto opp i halv åtte tiden (ikke frivillig) og skrudde på pc-en. På grunn av tidsforskjellen, som nå er på ni timer siden man har stilt klokken i Norge, kunne jeg snakke med noen hjemme som enda ikke hadde lagt seg. Litt sprøtt å tenke på.. Jeg prøvde i alle fall å få utløp for mine frustrasjoner, noe som alltid er greit. Gode venner er de som gidder å lytte også når man klager! Etter en time fant min samtalepartner ut at det var på tide å ta kvelden (jeg er ikke helt sikker på om det bare var en unnskyldning, men jeg velger å tro at det ikke var det!), og jeg tuslet tilbake til senga. La meg med en pute over hodet, noe som er ganske varmt i dette landet, men må man, så må man. Sov faktisk et par timer til! Anders våknet (den gutten er i koma når han sover, det er jeg sikker på) og etter en kjapp frokost bestemte vi oss for å dra ned på lesesalen på skolen hans. Lesesaler er som kjent kjent for å være stille, noe som passet meg perfekt. Fikk lest masse, og var veldig stolt av meg selv! Fortsatt bak skjema, men likevel… Vi dro hjem for å spise før Anders skulle på jobb, og jeg tenkte at jeg kunne lese litt mens han var der. Men rett før han dro var det noen som begynte å hamre løs på trommer nedenfor blokka… De har vært der flere torsdager på rad, så det var for så vidt ikke noen stor overraskelse, men uansett, veldig irriterende for en som hadde fått for lite søvn og hadde en begynnende hodepine. Så lesing ble det ikke så mye av… De holdt på i nesten to timer før de gav seg.. Vurderte sterkt å bestille plass på Blakstad i juleferien… Jeg vet i alle fall at jeg aldri kommer til å gi barna mine trommesett.
Fredag, og snart helg.. Haha, det er ikke noe som heter helg for min del lenger, jeg lå langt etter leseskjemaet (ca to og et halvt kapittel…) og konstaterte at jeg måtte ta i bruk helgen til lesing. Fikk lest akkurat et halv kapittel før jeg mistet konsentrasjonen og skrudde på tv-en isteden. Så tok vi en tur ned i byen for å finne parykk til Anders, for han skulle være John Travolta fra Saturday Night Fever dagen etter på halloween-party. Vi fant ingen Travolta-parykk, det nærmeste vi kom var Elvis.. Jaja, mørkhåret var de i alle fall begge to… Vi gikk også innom et apotek og fikk tak i ørepropper. Kryset fingrene for at det skulle hjelpe, i alle fall litt.. Vi kom hjem og skulle lage middag, og oppdaget at vår kjære roomie, Todd hadde besøk. Av tre gutter, noe som betyr drikking og skravling, med alt annet enn innestemme. Jippi… Heldigvis dro de ganske raskt til hvor-enn-de-skulle, og filmkvelden vår kunne begynne. Tv-kanalen 9 (her i landet var de enda mindre oppfinnsomme enn i Norge, de har kanalene 7, 9 og Ten) hadde bestemt seg for å vise komedien 50 first dates etterfulgt av Austin Power – The spy who shagged me. Tittelen på sistnevnte er mye morsommere på norsk.. Spionen som spermet meg… Haha! Da vi skulle legge oss så vi for øvrig tidligere nevnte togskinneleggere eller hva de nå kalles som fortsatt jobbet… Natt til lørdag… Skal si de står på i dette landet! Prøvde å sove med øreproppene, men det gjorde så forbanna vondt, så jeg måtte ta ut den ene… Jaja… Må vende meg til det der tror jeg.
Lørdag, jeg burde gjort alt annet enn å lese, men den gang ei. Kom meg gjennom et kjempelangt kapittel før vi fikk besøk av en jente som var interessert i å leie rommet til Todd. Herlig, tenkte jeg, en jente jeg kan byttelåne klær med! = dobbelt så stor garderobe! Men den gang ei… Jenta var fransk og snakket fryktelig dårlig engelsk. Stilsansen var totalt fraværende (jeg trodde franskmenn var opptatt av mote, men…), og jeg følte ingen kjemi overhode. Her får vi lete videre, tenkte jeg, men før jeg rakk å si noe til Anders (som vi hadde avtalt på forhånd at vi skulle..) hadde han lovet bort rommet… Noen som altså resulterer i at jeg sannsynligvis må dele leilighet med nok et håpløst individ. (Jeg sier sannsynligvis fordi jeg ikke har bestemt meg for om jeg skal ned igjen etter jul…) Omtrent før hun var ute av døra, måtte vi begynne å gjøre oss i stand til nevnte halloween-party. For min del betydde det å finne ut hvem jeg skulle være, hva jeg skulle ha på meg, sminke meg, krølle håret, lakke negler… I tillegg skulle jeg ordne parykken til Anders og sørge for at han så presentabel ut, samt få i oss middag. Det endte med at Anders smalt sammen en pizza (ikke av det frosne slaget, neida, hjemmelaget, helt fra bunnen av!) mens jeg krøllet, lakket og sminket. Vi rakk akkurat å hive i oss maten, før vi måtte jogge nedover mot QUT for å rekke bussen. For alle om ikke har prøvd å jogge gjennom sentrum iført høye heler, kort skjørt og cowboy-hatt, ved siden av en i halvveis Elvis, halvveis John Travolta-kostyme, så er det ikke egentlig å anbefale. Blikkene vi fikk.. Vel, jeg trenger vel egentlig ikke si noe… Selv hadde jeg mest lyst til å gå hjem og legge meg, men jeg hadde betalt for billetten, og Anders sa at bussene dro hjem tidlig, så… Er det som kalles frivillig tvang?
Etter ca en halvtimes kjøring, og litt virring for å finne ut hvor vi skulle, var vi fremme ved Castle Rumble. Verken Anders eller jeg hadde vært der tidligere, og jeg hadde mine forstillinger om hvordan det skulle se ut. Jeg hadde sett for meg et digert middelalderinspirert slott, men det var det ikke. Den første timen så jeg på klokka hvert femte minutt, for jeg var trøtt og sliten, noe som kanskje ikke var så rart siden jeg knapt hadde sovet tidligere i uka. Så var det Anders sin tur til å stå i baren, og snill som jeg er, tilbød jeg meg å hjelpe til. Da ville nok tiden gå litt fortere. Det endte med at jeg sto der i ca to og en halv time.. Fikk i alle fall skjenket gjestene temmelig bra, og da vi tilbød gratis vin var det mange som sa nei takk fordi de hadde fått nok. Det er ikke ofte nordmenn sier nei til gratis alkohol! Etter å ha stått så lenge på høye heler (ikke at de var så veldig høye, men likevel…), hadde jeg vondt i alle ledd i kroppen. Var ganske deilig å synke ned i setet på bussen, jeg holdt faktisk på å sovne et par ganger. Vi kom frem til utestedet Port Office, som hadde betalt den ene bussen mot at vi kom dit etterpå, men det var veldig få som gikk inn. De fleste var for fulle eller slitne til å tenke på å gå ut, meg selv inkludert. Anders hadde mistet mobilen sin, og var ikke i humør til å gå ut han heller. Jeg så meg rundt etter en taxi så jeg kunne komme meg hjem til senga, men den gang ei. Taxier er så godt som umulige å oppdrive på en lørdagskveld i denne byen, så det endte med at vi måtte gå hjem. Ikke at det er så veldig langt fra sentrum og hjem, men når man er trøtt og har vondt i beina føles det som flere mil…
Søndag morgen sov vi litt lenger enn vanlig. Vi leste litt, skolebøker selvsagt, før vi dro ut på slottet for å lete etter mobilen til Anders. Stiv etter gårsdagen satte jeg meg litt motvillig på motorsykkelen. Vi slet litt med å finne frem til slottet, men etter en kjapp telefon til en av de som visste veien, kom vi frem. Mobilen lå ikke der, så vi satte kursen hjemover igjen. På veien måtte vi stoppe på den nye, gigantiske IKEA på Logan. Hadde sett en sinnsykt dårlig tv-reklame, så vi måtte sjekke det ut, samt få oss en porsjon kjøttboller. Ble litt skuffet over at de serverte pommes frites med kjøttbollene som standard, men man kunne velge poteter i stedet. Nordmenn spiser pottitt.. Potetene var mindre enn kjøttbollene, men det var da i alle fall godt! Så dro vi hjem til mer lesing, før Anders dro på jobb. Han kom tidlig hjem fordi han hadde vondt i helen, så vi fikk sett på The Apprentice (haha, you’re fired!) før vi krøp til køys.
Jeg har konstatert at søndager er den beste dagen å lese på her, for da er det minst bråk fra bygningsarbeiderne, og det går også færre tog.. Sånn hvis noen skulle lure liksom..
(Erik, parentesene er, til deg! De er, høyst relevante! Og jeg har, husket kommareglene!)