Tur til verdens største sandøy!

Grytidlig torsdag morgen (i halv åtte tiden...) satte vi oss i bilen retning Hervey Bay, ca fire timer nord for Brisbane. Frokost ble det så som så med, og våken var jeg heller ikke, så etter en time stoppet vi ved en bensinstasjon, og jeg fikk i meg en kopp kaffe. Kaffe renner som kjent rett gjennom, noe jeg kan bekrefte... Måtte stoppe langs veien for å ta en liten.. pause... Med sovende romper og ben ankom vi kaia i Hervey Bay. Derfra skulle vi ta ferje over til Fraser Island, verdens største sandøy. Etter ca 45 minutter ble vi loset av båten og inn på en ventende buss. Jeg tenke at dette var da fancy greier, og gledet meg til å komme opp til Kingfisher Bay Resort. Bagasjen var allerede fraktet opp i huset, så vi slapp å tenke på den. Vi låste opp døren og tok en kjapp titt rundt. Et ganske stort tre-etasjes hus med en diger, digg sofa midt i stua. Herlig! Vi klatret opp den bratte trappen til hemsen for å sjekke ut sengene. Det hang flere digre edderkopper i taket rett over sengene.. En kjapp titt i resten av huset bekreftet min mistanke.. I alle rommene hang det edderkopper og fraflyttete spindelvev.. Jeg er mildt sagt ikke videre glad i små kryp med mange ben, så jeg pisket Anders til å fjerne de som var på badet og rommet vårt.. Vi gikk litt rundt og tittet på stedet, tok et bad i utendørsbassenget og var innom butikken for å kjøpe frokost til dagen etter. Kathinka bestilte en strawberry daiquri, men hun unge bak baren visste ikke at man skulle lage den med ekte jordbær.. Heldigvis kom det en mer erfaren gutt som lagde den... På kvelden spiste vi på Sand Bar, der de hadde STORE posjoner for en billig penge. Dagen etter sto vi igjen opp tidlig, til et iskaldt hus.. Sto advarsel på airconditionen om at man ikke måtte skru den ned til under 22 grader, for da frøs vannet... Sist jeg sjekket frøs ikke vann på 22 grader, det frøs på 0, men det er mulig det er annerledes her Down Under... Uansett, vi gikk ned for å hente leiebilen vi skulle kjøre rundt på øya med. Det viste seg at bilen også syns det var litt tidlig for en tur ut i bushen, for den nektet å starte. Men vi fikk en annen bil, så det ordent seg heldigvis. Vi satte kursen gjennom regnskogen på sand-"veier", og målet var vraket av "Maheno", et skip som strandet på Fraser i 1935. På vei dit passerte vi en flystripe på stranden, der småfly landet og tok av hele tiden.

Var utrolig morsomt å kjøre på stranden, det er "motorveien" på Fraser, og fartsgrensen er faktisk 80 km/t! Det er også offroad-busser som kjører rundt, og de kommer frem overalt! Etter ca en times kjøring, kom vi frem til det rustende vraket. Det ser veldig lite ut i dag, men var faktisk et veldig stort skip i sin tid! Under 1. verdenskrig gikk skipet som sykehus-skip. Etter at det var strandet, ble det under 2. verdenskrig brukt som bombemål... Så det er kanskje ikke så rart at det ser litt slitent ut..
Vraket sånn det ser ut i dag... Modell av Maheno slik det så ut i 1905. Ikke mye som minner om rusthaugen på stranden! Store deler er under sand, og masse har rustet bort. Det er ikke bare Maheno som har endt sine dager i Fraser's farvann. Det sies at øya har verdensrekord i sunkne skip! Øya har en veldig spennende historie, men det ville ta litt lang tid å gå inn på den her.. Spesielt interesserte får heller søke på Google!

Neste stopp på turen vår, var Eli creek, en krystallklar elv som rant gjennom regnskogen og ut til havet. Det var ikke så mye vann der da vi var der, men det pleide å være et fint sted å bade!
Anders i Eli creek. Var deilig vann, og silkemyk sand mellom tærne. Herlig! Etter det korte stoppet der, kjørte vi inn i regnskogen igjen. Målet denne gangen var den lille grønne innsjøen, Lake Wabby. Men før vi kom så langt, stoppet vi for en kjapp matbit. Ingen av oss hadde spist frokost enda, så magene begynte å lage mistenkelige lyder. Vi ble ikke sittende lenge, for ti tusner av fluer og klegg hadde bestemt seg for å irritere vettet av oss. Lake Wabby var et imponerende syn. Vi så hvite sand-dynet, den grønne innsjøen, regnskogen og havet i bakgrunnen. Skikkelig postkort-motiv! Vi måtte selvsagt ta et bilde der også!
Vi gikk ned til innsjøen, 1,5 kilometer. Vi hadde tenkt til å bade der, men droppet det fordi vi ikke hadde så lyst til å få sand innenfor alle klærne.. På vei opp til bilen, gikk vi forbi en liten slange. Vet ikke hva slags slange det var, og har ikke lyst til å finne det ut heller.. Jeg holder meg som regel på GOD avstand, aller helst vil jeg ikke se dem i det hele tatt.. Heldigvis overlevde jeg! Vel inne i bilen, etter å ha jaget ut diverse fluer og klegg, satte vi kursen for Lake MacKenzie, den mest spektakulære innsjøen på Fraser. Planen var at vi skulle sole oss og bade der, men siden det allerede var blitt ettermiddag, varmet ikke solen så mye, og i tillegg var det en kald vind. Det var bare Turi (moren til Anders) som badet.

Jeg ved Lake Mackenzie. Aboriginerne kaller øya K'gari, som bety paradis, og det kan man lett forstå når man ser bilder som dette!

Anders bygget "snømann" av den hvite sanden!

Vi dro tilbake til basecamp, tok en rask dusj for å skylle av oss sanden, og satte kursen mot Seabelle, en av de finere restaurantene på øya. Restauranten er oppkalt etter et skip som strandet på øya i 1857. Historien sier at to år etter at skipet gikk ned, ble det sendt ut letemannskaper for å lete etter overlevende. Det var bare fire stykker ombord, en familie med to små jenter. Jentene ble funnet på Fraser, de hadde blitt tatt hånd om av de innfødte, men identiteten deres ble aldri bekreftet, fordi de ikke husket hvordan de kom til øya.. Jaja, nok om det. Maten var i alle fall veldig god! Anders og jeg tok en tidlig kveld, fordi han begynte å bli forkjølet etter den kalde natten.

Morgenen etter kunne vi sove litt lenger.. Etter en felles frokost, satte vi kursen for bassenget. Vi måtte være ute av huset til klokken 10.00, og båten gikk ikke før 14.00, så vi hadde litt tid å slå ihjel. Rundt om i resepsjonsområdet hang det masse bilder og avisutklipp som fortalte historien om noen av skipene som hadde gått ned, og hva som hadde foregått på Fraser opp gjennom tidene. Under 2. verdenskrig var det en topphemmelig treningsleir der, som trente australske gerillja-soldater. Var visst mange av dem som døde, så jeg vet ikke helt hvor dyktige de var... Mesteparten av tiden benyttet vi ved bassengkanten, noe som resulterte i enkelte røde partier rundt om på kroppen... Solen er en farlig ting!

Jeg sitter ved bassengkanten! Masse småunger løp rundt hele tiden, men rakk akkurat å få tatt bilde! Skjønner ikke hvordan de kan ha såå mye energi til å løpe rundt i så mange timer... De satt stille i akkurat fem minutter, det var da de hadde fått is..

Vi fikk skiftet og kom oss på båten tilbake til fastlandet. En snaut fire timers biltur ventet.. På vei hjem så vi et par kenguruer, noe man ikke pleier å se langs motorveien. I alle fall ikke levende.. Vi hadde en utrolig fin tur, Fraser anbefales!

Helt til sist, for de spesielt interesserte: Den fullstendige historien til Maheno.