Oppdatering siden sist!

Huff, i det siste har jeg vært utrolig dårlig til å oppdatere! Siden sist har jeg tatt de to siste eksamnene mine på BI, og er strålende fornøyd med B på begge! Nå har jeg altså fått tittel som markedsøkonom, men jeg tviler på at jeg kommer til å bruke den!

Jeg har vært endel på Nøtterø, det er så deilig der nede! Anekset står nå fiks ferdig, og er klar til å ta i mot alle sommergjester som vil komme på besøk! Dessverre vet jeg ikke hvor mye jeg får vært på Nøtterø resten av sommern, jeg har nemlig fått sommerjobb i gullsmedbutikk i Sandvika! Forrige uke og denne uken jobber jeg full uke, altså ni til fem hver dag, men fra neste uke blir det litt mindre. Det er bra, for om nøyaktig en uke, tirsdag kveld, lander nemlig kjæresten min på norsk jord for godt! Skal bli deilig å få ham hjem! Lørdag overtar jeg leiligheten igjen, så den første uken kommer vel til å gå med til å flytte inn, og hente noen sofaer på Norefjell. Så skal jeg jobbe litt igjen, man trenger jo penger når man skal flytte for seg selv!

I helgen var Christine og jeg på besøk hos Katharina, Odd og Tiril i Rendalen, og det var moro å se hvordan de har det! Det var en lang biltur opp, det tok vel ca 3,5 timer, men det gikk greit med godt selskap! Dessverre regnet det hele turen, og hele lørdag... Men vi fikk være med i fjøset og hjelpe til med å mate de nyfødte kalvene! På grunn av været bestemte vi oss for å kjøre en tur innover fjellet for å se på landskapet, men tåka gjorde at vi ikke så så veldig langt ut på hver side av veien. Da vi kom tilbake til gården, var to nye kalver født, og vi måtte få både de og kuene inn i fjøset, melke (jeg så på mens Odd tok seg av melkingen... Jeg er nemlig ikke budeie!) og gi kalvene mat. Den ene ville ikke suge, så vi ble litt bekymret for den, men heldigvis fikk Odd i den litt melk senere på kvelden! Vi fikk hilse på lammene, de var kjempesøte der de gikk og breket! Litt trist å tenke på at de havner på matfatet etter hvert.. Men det er sånn det er.

Vi fikk også holde Katharinas lille hermelinkanin, Nusse, som var så søt at jeg "bestilte" en kaninunge dersom det blir aktuelt! Klokka ble mange før vi kom oss ned i huset og fikk laget pizza. Etter litt mat og et par runder Terapi, der vi ble stilt noen interessante og uvanlige spørsmål, gikk vi og la oss.

Neste morgen var det opphold, noe som passet oss perfekt siden vi hadde planlagt en ridetur. Vi red i halvannen time opp til setra der Tiril skal døpes, og det var en kjempefin tur! Masse fin natur, og herlig å sitte på hesteryggen igjen! Jeg red en islending ved navn Vinur, og jeg må si at jeg er helt betatt av disse små hestene! Ønsker meg en! Hadde jeg bare hatt litt mer tid og masse mer penger... Da vi kom ned fra setra igjen, fikk vi være med å mate kalvene enda en gang. De var så søte! Men jeg må si at jeg fortsatt liker hest best altså.. Selv om kuene er veldig nyttige til melke- og kjøttproduksjon!

Etter en sen lunsj blant annet bestående av kalvedans (råmelkspudding, laget på råmelk fra kuer som akkurat har kalvet), noe som var helt nytt for meg, men veldig godt, satte vi kursen hjemover. Turen hjemover gikk faktisk ganske fort(!), det regnet ikke, og nå var jo ikke veien helt ukjent lenger. Det eneste negative var at vi lå bak en lastebil med utedoer på lasteplanene, og dørene på disse utedoene sto og slo.. Dette medførte at det ved ujevne mellomrom fløy dopapir mot bilen, men heldigvis ikke noe annet enn det!

Nå gleder jeg meg til august når vi skal opp igjen på barnedåp! Det blir skikkelig koselig! Men før den tid venter en forhåpentligvis bra sommer!

God sommer alle sammen!

Hjem for godt...

Nå har jeg vært hjemme i overkant av en uke. Og jeg vil tilbake til Brisbane!! Det var utrolig trist å dra fra leiligheten, byen og ikke minst kjæresten min! Da jeg gikk hjem fra byen for siste gang, må jeg innrømme at det var like før jeg måtte tørke en tåre. Jeg brukte siste kvelden på å gå innom souvernirbutikkene for å se om det var noe med kenguru eller koala jeg kunne ta med meg hjem til gamlelandet.
Onsdag morgen Brisbane tid og natt til onsdag norsk tid sto nervene i helspenn. Koffertene sto pakket og klare i stua, det eneste som manglet var toalettmappen. Etter en lett frokost (må innrømme at jeg slet litt med å holde den nede) dro Anders bort til Knut og Randi for å hente bilen vi hadde fått låne. Da jeg tok heisen ned for siste gang, trillet tårene. Leiligheten har jo vært hjemme i noen måneder, og det var rart å tenke på at jeg ikke skulle tilbake. Det var også vemodig å kjøre ut av byen for siste gang... Ute på flyplassen kjørte vi et par runder før vi skjønte noe av parkeringssystemet, for det var ikke likt som det er på Gardermoen! Så var det nesten tid for det øyeblikket jeg hadde gruet meg til helt siden jeg bestilte billetten. Hverken Anders eller jeg er fan av avskjeder... Etter en lang kø der en hel asiatisk turistgruppe sto foran oss, fikk jeg sjekket inn begge mine sprengfulle kofferter, uten å betale overvekt. Fantastisk!
Jeg var glad jeg hadde tatt på vannfast mascara, for tro meg, det er ikke lett å holde tårene tilbake når man forlater kjæresten sin for en over 40 timer lang flytur og 8 lange uker. Men av en eller annen grunn syns jeg det var litt lettere denne gangen (jeg gjorde det jo etter påske i fjor), men det var fortsatt overhode ikke noe moro! Anders og jeg har jo bodd sammen siden i fjor sommer, og ikke vært fra hverandre mer enn en natt av gangen, så det var en ganske stor overgang! Flyturen denne gangen gikk via New Zealand, Los Angeles og London for å få med meg den omtalte ekstra kofferten. Til New Zealand fløy jeg jumbojet, det var bare en tre timers tur, så det gikk veldig greit. Så ventet 4 timers venting før neste flyvning til Los Angeles. Jeg fikk gjort unna litt shopping, og kommet videre i boka mi, Shopoholic & baby... Etter 12 timer i luften ved siden av et ungt, amerikansk ektepar og lange samtaler om Paris Hilton og utelivet i Los Angeles, ble jeg stående i kø for å bli tatt bilde og fingeravtrykk av. Dette er vel for sikkerhetshensyn, men jeg syns det var ganske tullete i og med at jeg skulle være i landet i to timer, inne i et rom der det bare var passasjerene fra mitt fly som slapp inn, og jeg skulle ha nøyaktig samme flyet videre. Ti timer, noen filmer og så godt som resten av boka senere, landet jeg igjen på europeisk jord, på Heathrow. Også der hadde jeg to timers venting før jeg endelig kunne gå ombord i det siste flyet jeg skal ta på lenge! Må si jeg ble utrolig skuffet over SAS etter å ha fløyet New Zealand Air resten av veien. De pratet dårlig engelsk, og servicen var det så som så med. På Gardermoen måtte jeg selvsagt innom tax-free-en, før jeg (ehm, måtte få hjelp av en svensk gutt til å løfte ned den ene kofferten, for den var så sabla tung) plukket med meg koffertene. Jeg følte meg ganske liten bak all bagasjen; to store kofferter, en bag, pc-veske og tax-free-pose. Det var deilig å være hjemme, men litt sur å dra alene! Savner allerede Anders! Og Brisbane selvsagt!

Siste solnedgang i Brisbane :(

I morgen er en ny epoke over. Jeg skal igjen ta fatt på den lange ferden tvers over halve kloden, denne gangen via New Zealand, Los Angeles og London i stedenfor Singapore og København. Det tar litt lenger tid (ca ti timer), men til gjengjeld får jeg med meg 2 x 23 kilo baggasje, noe som er veldig greit for shopoholikere som meg! Det har faktisk blitt endel mens jeg har vært her nede, tro det eller ei! Hehe, ok, de fleste hadde vel regnet med det fra min side.... To hele kofferter har jeg klart å fylle (ja, jeg måtte kjøpe en ny...), i tillegg kommer håndbaggasje og pc-vesken selvsagt. Men jeg får med meg alt, så det betyr at jeg slipper å sende noen av de elskede tingene mine i en kald og mørk container som bruker ca 3 måneder på turen jeg bruker 48 timer på.
I dag var jeg en siste tur i byen, jeg skulle kjøpe thongs (flipflopper på norsk). Det er et nasjonalsymbol her nede, så jeg hadde tenkt meg å kjøpe med et par riktig fine. Jeg fant selvsagt drømmeparet, men det var en liten hake. De hadde ikke min størrelse. Jeg stresset rundt til alle butikkene i sentrum som førte dette merket, men ingen hadde de i min størrelse. De var forresten brune med lyserosa prikker og lyserosa, metalliske "stropper". Jeg vurderte faktisk å kjøpe et par i størrelse 43 (det eneste de hadde igjen overalt) og klippe av hælen, men fornuften seiret. Nå krysser jeg fingre og tær for at de har de på flyplassen, hvis ikke får jeg sende ut speidere i hele byen og få tak i et par for meg! Det er jo sånn at hvis det er umulig å få tak i, har man ENDA mer lyst på det, i alle fall i mitt tilfelle!!!
Det var veldig trist å gå hjem fra byen en siste gang, jeg tok en god titt på alle bygningene, tok mentale bygninger, for kameraet hadde jeg selvsagt ikke med meg. (det var godt pakket ned i kofferten allerede...) Jeg kommer til å savne det å bo i gangavstand til sentrum (les shopping)! Det er vemodig å dra, for jeg har blitt kjent med så mange koselige mennesker, men de aller fleste kommer til Oslo før eller siden, så jeg får forhåpentligvis sett dem igjen!
Vi har vært så heldige å få låne bilen til Randi og Knut til flyplassen i morgen, så jeg slipper å drasse med meg alt pikkpakket på toget! Tror definitivt det hadde vært et komisk syn!
Jeg gleder meg veldig til å bli ferdig med den lange reisen for siste gang, og komme hjem til min egen seng, og ikke minst STILLHET! Jeg vet jo det er russetid hjemme, men jeg tar heller en russebuss nå og da i mai, enn bygging, tog og sirener hele døgnet, hele året! Jeg kommer til å savne Anders noe enormt, siden juni i fjor har vi bare vært borte fra hverandre to-tre netter, men vi har jo Skype, MSN og webcam, så det skal nok gå bra denne gangen også.
Til alle hjemme: ser dere snart! Og til alle i Australia: takk for en fantastisk tid, vi snakkes på Facebook!

Siste tur til Surfers

Forrige uke hadde Anders ferie, så vi bestemte oss for å reise vekk noen dager. Vi hadde egentlig planer om å dra ut på Moreton Island, for det var en som hade sagt han kunne fikse en tur for oss, men vi ringte, sendte mail og melding uten at han svarte. Tilslutt fikk vi tak i ham, men da sa han at alt var fullbooket der ute... Så vi bestilte hotell i Surfers Paradise, og billetter til Australian Outback Spectacular, et show med tre retters middag inkludert.
Mandag morgen pakket vi bagen og satte oss på motorsykkelen. Jeg er ikke så glad i å sitte bakpå når vi kjører i 110 på motorveien, så vi hadde bestemt oss for å prøve å finne en rute utenom. Vi kjørte mot Cleveland, som ligger ved kysten, og tenkte at det sannsynligvis var en vei vi kunne kjøre derfra og ned mot Gold Coast. Men da vi kom dit, fant vi ut at det ikke var noen annen vei enn å kjøre ut på motorveien... Vi hadde da kjørt ca 90 kilometer, men kom ut på motorveien ca 40 kilometer utenfor Brisbane.... (Surfers ligger ca 60-70 kilometer fra Brisbane...) Men, vi hadde fått sett endel, og kjørt et lite stykke langs havet, så det var ikke HELT bortkastet... Vi kom etter en halv dag frem til Surfers, og fikk sjekket inn på Vibe Hotel, som lå et steinkast fra sentrum. Vi hadde ordnet oss en grei internett-deal der vi betalte $ 150 for rommet, og $ 2 for frokost begge dagene, og vi ble til og med oppgradert slik at vi fikk sjøutsikt! Etter at vi hadde satt fra oss bagen, tok vi en liten tur bort til byen. Surfers er så koselig! Vi kjøpte med oss pizza, litt snacks og noe å drikke, og tok en rolig kveld på hotellrommet.
Dagen etter la vi oss ved bassenget og bare slappet av. Velfortjent etter mange uker med intens lesing! Rett nedenfor hotellet så vi en jetbåt, så vi meldte oss på for en tur ut med den. Det viste seg å være en ganske våt opplevelse! Den kjørte et stykke utover, tok 360 og sprutet så alle ombord ble klissvåte. Men det var sol og varmt, så det gjorde ingenting! Vi så endel delfiner også, bare noen få meter fra båten. De er så søte! Jeg var veldig glad for at det var delfiner og ikke hai, for da hadde jeg blitt litt redd.. Etter båtturen rakk vi en rask dusj før vi skulle på showet vårt. Jeg har hørt masse om det mens jeg har vært her, og hatt kjempelyst til å dra, men det er et stykke kjøring fra Brisbane, så det har ikke passet før nå.
Da vi kom inn, fikk vi cowboyhatter, og vi følte oss akkurat som om vi var kommet langt inn i outbacken. På veggene hang det fult av hesteutstyr, og ved siden av baren sto det fire hester i hver sin boks. En kar med slitte jeans, cowboyhatt og tilhørende boots sto på lasteplanet av en pickup og sang australsk country, og små barn med cowboyhatter danset foran bilen. Det var som å komme noen år tilbake i tid! Etter en stund ble vi geleidet inn i salen, der forretten bestående av salat ventet på oss. Mens vi spiste, kom det x-antall flotte hester inn i hallen. Jeg har holdt på med hest i mange år, men jeg har aldri spist en tre-retters middag mens jeg sitter få meter unna et sånt show! Hovedretten kom på bordet, ordentlig biff med grønnsaker og potetmos, skikkelig outback-kost. Det var en konkurranse mellom langsidene (som liksom representerte to nabogårder) og vi vant! Jeg blir fortsatt like imponert når jeg ser hva man kan få til med hest! Var en liten demonstrasjon av natural horsemanship, og selv om jeg ikke tror det var en helt vill hest de hadde i ringen, var det flott å se på! Det eneste jeg ikke var så fornøyd med, var rodeo-oppvisningen... Syns ikke det er så snilt gjort å plage dyr på den måten... Det var også kamel-løp, noe som så utrolig gøy ut, og oppvisning av en gjeterhund. Den var utrolig flink med sauene, og ble tilslutt så ivrig at den ble bedt om å legge seg ned og ta en liten time-out. Siden vi spiste, gikk tiden utrolig fort, og showet var over... Vi stappet cowboyhattene ned i sekken, og kjørte tilbake til hotellet, mette og fornøyde.
Andre dagen spiste vi frokost og pakket bagen. Så tuslet vi rundt i byen, jeg tittet litt i butikker og Anders gjorde noe annet. (Spilte monopol på mobilen tror jeg) Bare for moroskyld (og jeg kan ikke få understreket det nok!) gikk jeg inn på Louis Vuitton-butikken. Selvsagt var alt der i en prisklasse LANGT over det jeg har råd til, men det er da gøy å titte! Det er selvsagt ganske farlig for en shopohololiker som meg, for jeg vet at ønskelisten kommer til å bli lengre.. Og ganske riktig, jeg forelsket meg i en nydelig brun skinnlommebok med et perfekt gullbroderi av blomster på. Jeg fikk til og med se på den, og ta på den! Så spurte jeg om prisen... $ 840 sa damen, uten å fortrekke en mine... Jeg hadde selvsagt allerede sagt at jeg var ute etter en bursdagpresang til en venninne som fylte 21 (noe som er veldig stort her nede), og at vi var flere som skulle spleise på gave, så hun trodde ikke at jeg skulle betale hele det beløpet alene. (840 dollar er ca 4200 norske kroner) Jeg ble så forfjamset av prisen, jeg visste det var dyrt, men trodde ikke det var SÅÅ dyrt, så jeg sa jeg måtte tenke på det og fortet meg ut av butikken. I øyekroken så jeg en mann som litt motvillig gav kredittkortet sitt (jeg vet ikke om det var et kredittkort, men jeg regner med det) til en av damene bak kassen, og kjæresten hans sto fornøyd og gliste ved siden av...
Etter dette dro vi hjem, denne gangen (neste) straka vegen på motorveien. Da vi kom til Logan var jeg ganske sliten, så da tok vi indre vei hjem, men det gikk greit! Var litt vemodig å reise fra Surfers for siste gang, og vite at jeg nok aldri kommer tilbake...

♥ Ett år! ♥

I dag har Anders og jeg vært sammen i ett helt år! Syns ikke det er lenge siden jeg kom ned i påsken i fjor med sommerfugler i magen, spent som en gitarstreng på hvordan dette skulle gå. Men nå sitter jeg her, andre påsken på rad i Australia, og kunne ikke hatt det bedre!

I går var vi på Wet 'n Wild på Gold Coast, en vannpark ala Sommarland i Bø, bare større som ligger ca 40 minutters kjøring fra Brisbane. Selv om det er høst her, varmet solen godt, og temperaturen lå på rundt 25 grader. Vi testet alt som var åpent, og siden det var en ukedag, var ikke køene så altfor lange. Bortsett fra i den ene sklien, som ikke var noe morsom engang, der vi sto nesten en time i kø fordi de som jobbet der var überforsiktige med sikkerheten... Jeg syns det skumleste var Tornado, som navnet tilsier blir man kastet rundt i en gummiring inni en diger "tornado" etter først å ha blitt sluppet ca 40 meter nedover.. Black Hole var faktisk ikke så ekkel som jeg hadde trodd, for akkurat på riktige steder var det bittelitt lys så man nesten kunne se hva som ventet. I flere av attraksjonene var det lagt opp til at man kunne sitte to eller tre i samme gummiring, noe som gjorde at opplevelsen ble bedre! Etter en halvtime i kø for å få mat (jeg tror de ansatte prøvde å sette verdensrekord i å servere sakte), var det ut i vannet igjen. I en av skliene der man ikke hadde noen ring, revnet bikinien min, og det var bare milimeter før hele toppen falt av.. Jeg var veldig glad for at jeg hadde den på da jeg kom ned! Neste gang skal jeg vurdere full våtdrakt!

På vei hjem stakk vi innom IKEA for en posjon kjøttboller til middag. Føltes som vi var på Slependen da vi tuslet rundt der (bortsett fra at prisene er i dollar selvsagt..)! Vi kjøpte også selvsagt med oss kjøttboller, brun saus og litt Daimsjokolade hjem.

Vi rakk bare å dusje og skifte før vi skulle på Black and White party hos Iris. Anders hadde på seg den hvite dressen sin, svart skjorte og svarte sko, og jeg hadde en svart kjole med et hvitt skjørt under, et hvitt silebånd rundt livet og hvite sko. Vi fikk endel blikk og kommentarer da vi gikk, særlig Anders, for det er veldig uvanlig at gutter her nede går i dress. Hvis de skal pynte seg tar de på seg langbukser i stedenfor shorts og en ren t-skjorte. Festen var i nærheten av RE, utestedet der Anders jobbet som glassie før, så vi stakk innom der for å hilse på hans gamle kollegaer. Det var karaoke-kveld der, så vi kom oss fort ut igjen!

Vi hadde tenkt oss ut på byen etter festen, men siden det er helligdag i dag (Good Friday, litt ironisk at de kaller det det når det heter langfredag på norsk..) stengte alle utestedene ved midnatt, så vi dro på nachspiel hos Bond, Martin og Erling i Festival Tower i steden. Det passet oss perfekt, for da fikk vi delt taxi med Chris og Cecilie inn til byen, noe som er mye nærmere hjemme enn Toowong der festen var. Fra balkongen på Festival kan vi faktisk se rett over på balkongen vår!

Da vi kom hjem var klokken blitt langt utpå natten, og datoen var 6.4, så Anders og jeg bestemte oss for å utveksle gaver. Jeg er nemlig verdens dårligste på å holde på hemmeligheter, og jeg hadde allerede holdt på denne noen dager, så nå var jeg sprekkeferdig. Jeg hadde kjøpt en tøff klokke med svart, bred rem til Anders. Selv om han har klokke(r) fra før, var denne veldig annerledes, og det er jo ikke så lett å kjøpe gaver til gutter, særlig ikke med tanke på at han skal ha det med seg hjem til Norge, og at han har bursdag om ikke så lenge. Han fant fram en liten turkis pose, og jeg trengte ikke lese for å vite hvor den kom fra. Den var fra Tiffany's, smykkebutikken jeg lenge har siklet utenfor uten å gå inn. Jeg knøt opp den lille silkesløyfen, og holdt pusten mens jeg åpnet esken. Inni en liten turkis skinnpose lå et nydelig sølvkjede med et hjerteanheng! Jeg måtte selvsagt ta det på med en gang! Jeg har verdens beste kjæreste!

Langhelg i Sydney

Det er vel ikke så mange nordmenn som kan skryte på seg å ha vært på storbyferie en langhelg i Sydney, men det kan vi! Tidlig torsdag morgen, i halv fire tiden, tok vi taxi til flyplassen. Vi bor oppå togstasjonen, men det gikk selvsagt ikke noe tog på denne tiden av døgnet. Heldigvis er ikke taxi så mye dyrere når man er to! Vi ankom flyplassen før innsjekkingsskrankene åpnet.. På den korte flyturen fikk vi sitte ved nødutgangene som betyr mer beinplass. Hvorfor får jeg aldri det når jeg flyr i 13 timer mellom Singapore og London??? Selv om flyturen bare er på halvannen time, og vi flyr rett sørover, har myndighetene i New South Wales bestemt at de skal ha sommertid og vintertid, så det er en times tidsforskjell. Vi tok toget til området der vi skulle bo, og fikk litt av et sjokk da vi kom ut av stasjonen. Vi hadde havnet midt i horestrøket, og selv om klokken bare var halv ni om morgenen, gikk uheldige sjeler rundt med dårlig skjulte flasker i brune papirposer. Heldigvis lå ikke hotellet i denne gaten, det lå i et mye bedre strøk. Vi fikk rommet med en gang, noe vi overhode ikke hadde forventet. Rommet var helt greit, hadde det vært i 5. etasje og ikke i 2. hadde vi tilogmed hatt sjøutsikt. Før vi gikk ut for å utforske byen, tok vi en liten power nap. Det første vi bestemte oss for å se,var Sydney Tower, et høyt tårn på ca 250 meter som man kan ta heis opp i og se ut over hele byen. Her var det også en attraksjon som het Oz-Trek, en slags kino med bevegelige stoler som viste film fra forskjellige deler av Australia. Oppe i tårnet møtte vi en gammel mann som klippet bilde av oss i profil, og det ble kjempebra! Skal rett opp på veggen i leiligheten! Fra tårnet så vi Operahuset, Sydney Harbour Bridge, Darling Harbour og resten av byen.

Sydney Tower er det høyeste bygget i byen, men syns faktisk ikke alltid fordi det er sykt mange andre høye bygninger også! På toppen av det rare bygget er det observasjonsdekk, café og restaurant.
Sydney Harbour Bridge fylte 75 år den helgen, og det var sto feiring på søndagen. Utsikt til broa og Operahuset fra Sydney Tower. Sydney var en kjempefin havneby, i motsetning til Brisbane, som ligger litt oppi elva. I Sydney var det mye flere private seil- og motorbåter.

Etter å ha sett på utsikten, gikk vi ned til Darling Harbour for å se Sydney Aquarium. Det så lite ut fra utsiden, men var kjempestort inni, og de hadde utrolig mange fisker, koraller og planter. De hadde også sjøløver, små pingviner, krokodiller, haier og djevelrokker. Det var absolutt verdt et besøk!

Dette er en diger hai som svømte over oss, vi gikk i en tunnel under vann der haier, rokker og store havskilpadder svømte rundt. Det var utrolig gøy å se haiene på nært hold uten å være redd for at de skulle ta en jafs av armer eller bein!

Her står jeg trygt bak et glass mens en diger djevelrokke svømmer forbi. De er visst vanligvis fredelige, men det var en sånn som drepte Steve Irwin, så man skal nok være forsiktig likevel! De er nattedyr som lever av plankton, og piggen de har på halen inneholder gift. De er utrolig store, merkelige skapninger!

Klovnefisken Nemo var selvsagt på plass! De morsomme, søte fiskene lever på Great Barrier Reef, vi så dem så vidt i påsken da vi snorklet der, men vanligvis gjemmer de seg mellom korallene. Det var kjempemange fargerike fisker, men det var ikke så lett å få tatt bilde gjennom glasset! Vi forelsket oss helt i de små pingvinene, den eneste pingvinarten som lever i tropiske farvann. De var kjempesøte, og vi hadde såå lyst til å ta med oss en hjem!

Den andre dagen tok vi tog og buss ut til Bondi Beach. Jeg hadde hørt masse om den, og hadde store forventninger, men ble litt skuffet.. Den var jo på langt nærså stor og spektakulær som jeg hadde forestilt meg! Men vi fikk tatt en dukkert i bølgene, og selv om vi bare lå i solen et par timer, rakk vi begge å få en mindre kledelig hummeraktig rødfarge på ryggen. Før vi dro spiste vi pizza på et artig lite sted der vi satt på mye puter og bordet var så lavt som på japanske restauranter. Morsomt, men litt slitsomt siden jeg hadde på meg kort skjørt...

Lørdag hadde vi bestemt oss for at vi skulle se Operahuset på nært hold, og vi hadde planer om å ta ferje rundt i skjærgården. Første stopp var St. Mary's Cathedral, en storslått katedral i sentrum. Så tuslet vi ut til Operahuset, der vi og sikkert tusen andre turister, størsteparten av dem japanske, knipset bilder til den store gullmedalje. De hadde selvsagt med seg det siste av kamerautstyr, stativer og digre paparazzikameraer rundt halsen, mens vi kom med mitt lille, lyseblå kompaktkamera... Etterpå tok vi ferje fra Circular Quay via fornøyelsesparken Luna Park til Darling Harbour. En kort liten tur, fordi vi ikke gadd å bruke 150 kroner på en rundtur i skjærgården som vi hadde planlagt siden været var litt ustabilt. Vi fikk i alle fall kjørt under Sydney Harobur Bridge og knipset noen bilder av Operahuset fra sjøsiden.

Broa med Operahuset i bakgrunnen. På toppen av broa står det mennesker, det arrangeres nemlig brovandring, noe som tydeligvis var populært, for det var fullt av folk i tau der. Det er sikkert spennende det, men jeg tror jeg hadde fått høydeskrekk av å stå der og se ned på vannet og båtene under! Da vi kom inn til Darling Harbour, hadde det begynt å regne, så vi tok monorailen bort til Chinatown. Monorail er et slags tog som går på ett spor over gatene i byen. Det ser veldig fremtidsaktig ut! Her er det på vei inn på "stasjonen", som ser ut som glassrør hengt utenpå bygninger. Den var ganske dyr i forhold til tog, men det var mange mennesker som tok den likevel. I Chinatown skulle vi egentlig innom The Chinese Garden of Friendship, men det kostet penger å komme inn, og vi gadd ikke betale for å se på planter, så vi gikk videre. Eller, egentlig løp vi, for det regnet...

På grunn av været, fant vi ut at vi kunne slå ihjel litt tid på kino, nærmere bestemt IMAX-kino. Jeg hadde ikke vært på det før, så jeg var temmelig imponert over å se film i 3D! Ved inngangen fikk vi utdelt disse kule brillene, og dette var selvsagt et gyllent kodak-øyeblikk. Sånne briller kommer vel til å bli "sjukt trændy" etter hvert tenker jeg! Haha, NOT!

Den siste dagen måtte vi sjekke ut av hotellrommet klokken ti, og flyet gikk ikke før halv ti på kvelden. Vi vandret derfor rundt i byen på måfå... Vi gikk innom noen butikker, heldigvis er det aller meste åpent på søndager i Sydney, satt oss ned på en internettcafé og sjekket mailen og spiste litt. Rundt om i byen var det sykt mange mennesker som var ute og gikk, de hadde nemlig stengt av Harbour Bridge fordi den hadde bursdag, og alle som ville kunne gå over den. Alle som deltok fikk tydeligvis limegrønne caper, og 90% av de som fikk, gikk med den. Små barn, tenåringer, gutter, jenter, til og med gamle damer hadde "pyntet" seg med cap. Vi gikk ned til Harbourside i Darling Harbour for å se på livet og spise litt igjen. Så fikk Anders øye på en ubåt som lå til kai, og vi fant ut at den hørte til det maritime museet, der det var gratis inngang. Vi brukte en god del tid her, og det var faktisk ganske spennende! Lille Norge var til og med representert, de hadde utstilt en hvalharpun som var bygget i Kongsberg, lik den vi så da vi skulle til Fraser Island, og Halvorsens båtbyggeri var representert med en hel utstilling, der det blant annet var utstilt en Lesebok for folkeskolen og en bibel på norsk! Det kostet selvsagt penger å komme inn på ubåten, så vi nøyde oss med å se på den fra utsiden, selv om det hadde vært spennende å se inni. Jeg er glad jeg ikke er på ubåt i alle fall, for jeg tror det er temmelig klaustrofobisk å være innesperret under vann i lange perioder.

På vei til Hard Rock Café, med St. Mary's Cathedral i bakgrunnen. Banneret som henger fra lyktestolpen hang OVERALT i hele byen på grunn av 75-årsdagen til Harbour Bridge. På vei tilbake til hotellet for å hente kofferten, spiste vi på Hard Rock Café. Der var det som alltid god musikk, og vi kunne brukt adskillig mer tid på å se på alle tingene som artister har donert. Synd den ikke lå mer i sentrum, da hadde det sikkert vært mer folk der! Den lå litt bortgjemt i en bakgate, og hadde vi ikke fått tak i den flyern med kart, hadde vi aldri funnet den.

Flyturen hjem gikk veldig fint, og på grunn av tidsforskjellen landet vi 25 minutter etter at vi lettet! De dumme togene gikk ikke denne gangen heller, så vi måtte ta taxi. Taxisjåføren, en dame, skravlet en hel del, men vi fikk ikke med oss så mye av hva hun sa... Hun kjørte kjempefort, og det var ikke mye trafikk, så vi var faktisk innenfor døren en halv time etter at vi hadde landet! Det kaller jeg effektivitet! Det var deilig å komme hjem til egen seng igjen! Sydney var en veldig fin by, jeg syns den minnet litt om Stockholm på grunn av skjærgården, og det anbefales å dra dit! Jeg er glad for at jeg tok turen, jeg kunne jo ikke dra fra Australia uten å ha sett Operahuset og Sydney Harbour Bridge!

Om hunder, en hest og flaggermus

Jeg må aller først gratulere Tiril med fødselsdagen i går, og Katharina og Odd med en datter!
I går var vi på Indooroopilly Mall, et stort shoppingsenter ca 8 kilometer utenfor sentrum. Vi skulle egentlig trykke opp noen t-skjorter for NorSK, studentklubben Anders er president for. Jeg har forresten blitt styremedlem der, og det er en morsom jobb! T-skjortetrykkestedet var stengt, noe som var ganske uvanlig i våre øyne, ettersom alt annet pleier å være åpent selv på søndager. Vi gikk innom dyrebutikken på senteret, for der har de hundevalper. Ikke at vi skulle anskaffe en, men de er så søte å se på, selv om jeg syns forferdelig synd på dem fordi de bor i småglassbur. Det var tre labradorvalper der, tre små dvergpudler, et par border collier og en shar pei. Alle var selvsagt kjempesøte, som valper som regel er! Hadde veldig lyst til å ta med meg alle sammen, men det kunne jeg jo selvsagt ikke... Spesielt hadde jeg lyst til å ta med meg den lille, rynkete shar pei valpen som lå helt alene stakar. Hunder er flokkdyr!
Jeg gjorde et kupp i en butikk som hadde halv pris på alt, inkludert tidligere nedsatte varer. Jeg kjøpte to kjoler for 50 kr hver, og de hadde egentlig kostet 300 kr. hver.
Da vi var utenfor blokka hjemme, gjorde vi begge store øyne, for det stod en lys levende hest utenfor togstasjonen. Ikke engang en politihest, som vi til tider ser tuslende rundt i byen. Denne hesten stod og spiste høy utenfor en hestehenger. Den hadde nok vært del av et eller annet arrangement som hadde foregått i parken utenfor hos oss. Det må ha vært noe ganske stort, for Broncos, Brisbanes hjemmelag, var også der. Vel oppe i leiligheten kom en rød ballong flyvende forbi vinduet.. Vi bor i niende etasje (egentlig 10.), så ballonger er ikke vanlige syn!

På kvelden gikk vi ned til Down Under Bar, et populært backpackerutested der de også serverer billig mat. På vei ned dit så vi mange kjempestore flaggermus som fløy like over hodene våre. De var så store at de var skikkelig ekle, men da vi så at en av dem hang opp ned i et tre og spiste blader, konkluderte vi med at de ikke var ute etter blodet vårt.

Det er altså litt av et dyreliv i Brisbane, selv om man kanskje ikke legger merke til det ved første øyekast! Legger ved bilder av en possum, type pungrotte som bor i parkene og spiser søppel. Det er uendelig mange av dem ved skolen der Anders går, for der er det en diger botanisk hage. Denne lille krabaten koste seg med matrester midt blant masse mennesker da vi var på fest!

Back in Brissy!

Jeg er tilbake i Brisbane! For tredje gang på under et år satt jeg meg på flyet sørover. Det var ganske trist å reise fra familie og venner i Norge, men mye lettere enn sist, for nå visste jeg mer om hva jeg gikk til! Kofferten min veide over tre kilo for mye (jeg skylder på de tunge skolebøkene), men jeg smilte pent og slapp å betale. Skulle bare mangle egentlig, jeg mener, jeg er jo ikke store knotten sammenlignet med det stadig økende antallet overvektige flypassasjerer. Første stopp var Paris, der vi måtte tilbringe hele fem timer i påvente av neste flight... Først ble vi busset på kryss og tvers over hele flyplassen for å komme til riktig terminal.. Deretter gikk tiden med til å spise middag, se på tv-serie på laptopen, spille kort og lese bok. Jeg prøvde å se en episode av Friends som gikk på tv, men den var selvsagt dubbet, og jeg skjønte ikke et ord.. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke er så glad i franskmenn, fordi jeg har inntrykk av at de er sære, grisete og selvopptatte. Jeg er åpen for å forandre mening, men ikke før jeg møter en hyggelig franskmann (eller franskdame). Rett før boarding ble oppmerksomme på at navnene våre sto på flere store skjermer, og vi skulle henvende oss til en eller annen informasjonsskranke. Der ble vi bedt om å vise pass og billett, og de tastet febrilsk på en data uten å si et ord om hva de drev med... Tilslutt fikk vi to sett billetter i hånden, en til denne flighten og en til flighten videre fra Singapore. Det var jo omtenksomt. Det var ca ti timer siden vi dro hjemmefra, og enda var vi bare i Paris.. En tretten timer lang flytur ventet, og jeg var allerede dritt lei flymat og mikroskopiske toaletter. Men på vei ut av (eller opp fra, vet ikke helt hva som er mest riktig) Paris, tok piloten en liten bue over byen så vi fikk se Eiffeltårnet fra luften. Det var enormt i forhold til alle de andre bygningene, og det var kjempefint å se det i mørket med alle lysene! På turen til Singapore ble lysene slukket, det var meningen at man skulle sove. Jeg er ikke så flink til å sove sittene i et trangt rom fullt av fremmede, men jeg prøvde litt likevel. Hadde sikkert klart det også, hadde det ikke vært for den jævla drittungen på ca ett år som skrek hele veien. Og det er ingen overdrivelse, den var sikkert stille i et par timer tilsammen... Min teori er at den var fryktelig bortskjemt og bare ville ligge i fanget til moren, for når hun tok den opp, sluttet den.. Jeg fikk sovet et par timer, kommet en del videre i boken min og sett en film. The Queen, om dronning Elisabeth, og den var drepens kjedelig..
Endelig landet vi, og kunne strekke på beina. Hadde bare et par timer på Changi, flyplassen i Singapore. Jeg elsker den flyplassen, kunne gjerne flyttet dit om det hadde vært mulig! Den er veldig forskjellig fra den i Paris var det bråkete, vonde stoler, og en bitteliten terminal med veldig få butikker og lite å gjøre. På Changi er det spa, hotell, kino, gratis internett, deilige stoler, noen av de med fotmassasjeting, det er botanisk hage, og de spiller deilig, avslappende musikk. Jeg tok meg en runde på flyplassen, og forelsket meg i en liten butikk der de solgte alle slags smykker av ferskvannsperler. Jeg ble helt fortapt i noen rosa, digre, men fornuften sa meg at jeg burde la være.. Men det er gratis å se! Jeg hintet til Anders (ok, jeg sa det rett ut) at vi snart har ettårsdag, og at perler var en fin, romantisk og tidløs gave, men han bet ikke på... Kanskje fordi ettårsdagen vår ikke er før i april, og gutter som kjent kjøper sånne gaver i siste liten, hvis de husker å gjøre det i det hele tatt. Ved passkontrollen på vei inn på flyet ble jeg stoppet og tatt til side. Det var noe galt med visumet mitt. Typisk.. Det er ikke første gangen det skjer heller. Da jeg skulle ned i påsken, manglet det et siffer i et nummer som var veldig viktig, og jeg ble stoppet i London. Heldigvis ordnet det seg, og jeg håpet det skulle gå like greit denne gangen også. Men det varte og rakk, mannen tastet masse inn på en data, så på passet mitt, og tastet litt mer. Så begynte han å ringe, tastet mer, så mer i passet, og så enda mer forvirret ut. Etter noen lange minutter, snudde han seg mot meg og sa at det var noe med at visumet mitt ikke ble funnet i systemet eller noe sånn. Jeg skjønte ikke helt, men forklarte at jeg hadde fått nytt pass mens jeg var hjemme, at jeg hadde søkt visum i et annet passe, men at jeg hadde fått en mail om at alt var i orden og at jeg kunne dra til Australia. Personlig skjønner jeg ikke helt vitsen med visum og de greiene.. Jeg får kanskje Google det.. Men uansett, mannen sa at han skulle sjekke litt mer, at jeg kunne sette meg og vente. Jeg satte meg litt nervøst på kanten av en stol, uten pass og billett.. Alle de andre passasjerene begynte å gå ombord i flyet, og til slutt var det bare Anders og jeg som satt igjen. Akkurat i det jeg trodde alt håp var ute og jeg måtte ta fatt på den uendelig lange reisen hjem, kom mannen bort og sa at alt var i orden. Jeg har aldri vært så lettet før! (Har sikkert det, men der og da kunne jeg ikke huske det..) På den syv timer lange flyturen fra Singapore satt Anders ved siden av en mann som snorket hele veien. Det var nesten så ille at han snorket selv med øynene åpne da han spiste... Jeg kom enda et godt stykke videre i boken min, og fikk sett enda en film, denne gangen Marie Antonette. Ikke å anbefale den heller.. Men den fikk i alle fall to timer til å gå. Før man lander, må alle fylle ut et skjema om hvor man skal bo, hvor lenge man skal bli i landet, hvorfor man er der, og man må krysse av om man har med seg noe "farlig". Her i Australia er det veldig mye som er farlig, blant annet jord under skoene, nesten alle matvarer, vann man har fått på flyet og en hel rekke andre ting. Vi kunne heldigvis krysse nei på alle sammen. Ved ankomst kontrollerer de dette skjemaet ikke bare èn, men to ganger, og hvis man mot formodning har med seg noe farlig, får man strenge bøter. Mens vi ventet på bagasjen, tuslet det en liten hund mellom passasjerene for å sjekke om de hadde med seg mat eller noe annet skummelt. Den markerte på damen som sto ved siden av meg, og hun ble spurt om hun hadde med seg mat. Det hadde hun ikke, men hun hadde hatt en appelsin liggende i vesken, og det var det hunden reagerte på. Utrolig hvor god luktesans hunder må ha! Etter å ha samlet sammen kofferter, bager, sekker, poser med tax-freealkohol og pc-vesker, måtte vi stille oss i en kjempelang kø for å få all bagasjen gjennomlyst eller hva de nå kaller det. De er tydeligvis ekstremt redde for det meste i dette landet, for til og med kofferter må opp på båndet og gjennom maskinen. Alt dette skjedde i en ekstrem varme; selv om flyplassen har aircondition, blir det varmt.. Heldigvis hadde jeg med meg et skjørt lett tilgjengelig, så jeg fikk skiftet før vi tok toget hjem. Alt var ved det samme, trærne og gresset var blitt mye grønnere bare, fordi det regner mer om sommern. De ytterst få gangene vi kommer eller skal dra, er det en fordel å bo oppå togstasjonen. Vi slapp å drasse koffertene gjennom hele byen i tropevarme, og var lettet over å komme inn i egen leilighet igjen!

Valentine's Day!

Hmm… Valentine’s day… Dagen single hater, og jenter med kjæreste har store forhåpninger til…

Det startet på 200-tallet, da en romersk prest ved navn Valetinus ble fengslet for å ha viet folk uten å ha tillatelse. Mens han satt fengslet, fikk han smuglet ut brev til fangevokterens datter. Disse brevene var undertegnet med ”din Valentinus”, som er bakgrunnen for det vi skriver på kortene vi sender i dag.

I det gamle Romerriket begynte man med å legge lapper med jentenavn i en krukke på en fest som ble avholdt i februar. Guttene trakk dater for denne festen, og mange traff sin utkårete. Denne feiringen ble kalt St.Valentin.

Den første kjente romantiske assosiasjonen med datoen var at fuglenes parringstid angivelig startet 14. februar. Dagen symboliseres naturlig nok med et hjerte.

Men, det er ikke til å stikke under en stol at det er USA som har gjort denne dagen til hva den er i dag… Butikker og varehus proppes fulle av kort, bamser, konfektesker, roser og diamantsmykker… Og folk kjøper, hvert eneste år. Man kan kanskje si at denne dagen er skapt kun for å tjene penger, men det kan man jo si om julefeiringen også, hvis man skal sette det på spissen…

Dette er kanskje en av de dagene det er kjedeligst å være singel. Selv om man kanskje får en melding eller noe fra en eller annen som tilfeldigvis husket på det, er det jo ikke det samme som å feire dagen sammen med en spesiell da…

Men selv om man har kjæreste, er det mange som føler at denne dagen bare er en pest og en plage… Særlig gjelder dette kanskje gutter…. Overhørte en samtale på t-banen, to kamerater som snakket sammen… Han ene spurte om han andre hadde fikset noe spesielt, som privatfly med middag i Paris eller noe… Han første bare lo og sa at nei, han måtte innom en sånn derre bokhandel senere, og så innom bensinstasjonen og kjøpe noen blomster… Jeg mener at hvis man syns det er et ork å gjøre noe hyggelig for sin utkårete, så kan men heller droppe det, og heller finne på noe en annen dag…

Er jo ikke sånn at 14. februar er den eneste dagen i året det går an å være romantisk eller vise folk at man er glad i dem liksom… Liker å vise det litt hele tiden jeg! Mener liksom det er viktig å fortelle vennene mine at de betyr noe for meg, og at jeg er glad for å kjenne akkurat dem. Er jo ikke så mye som skal til heller da, bare en melding, en mail, et smil eller kanskje en invitasjon til en middag?

Selv fikk jeg et par hjerteøredobber på sengen i dag tidlig, så jeg klager ikke!

Happy Valentine’s day til alle, kjente og ukjente! La hver dag være en kjærlighetens dag!


Klem fra Benedicte

Ny maskin, ny hobby!

Jeg har fått en ny hobby! Det hele startet med at jeg fikk en link av Ida der det sto at hun ville ha meg som venn eller noe... Jeg tenkte at det var jo hyggelig, så jeg trykket på linken og fikk opp en litt diskret internettside der jeg skulle registrere meg.. Jaja, jeg fikk gjøre det da, siden Ida tydeligvis hadde gjort det, så kunne det jo ikke være så farlig. Jeg plottet inn navn, adresse og diverse annen info, og vips var jeg inne. Etter få minutter skjønte jeg hva det hele gikk ut på, og jeg var hektet! Stedet heter facebook, og konseptet går ut på at man kan legge til venner og bekjente, snakke med dem, gå inn på deres vennelister, legge ut bilder, delta i grupper, og sikkert mange andre saker jeg enda ikke helt har fått taket på! Det tok ikke lang tid før jeg innså at "alle" kjenner "alle", Bærum er ikke så fryktelig stort!

Forresten har jeg fått meg ny maskin! Den er skinnende blank og svart, og har innebygget webcam så jeg kan holde kontakten med alle når jeg om en drøy uke drar nedover til Brissy igjen! Jeg har så smått begynt å få reisefeber, sjekker været der nede, og har begynt å tenke på hva jeg skal pakke med meg denne gangen. Det kommer til å bli en laaang tur, vi drar fra Gardermoen på tirsdag og ankommer ikke Brisbane før torsdag.. Hvis jeg ikke husker helt feil, skal vi fly med Air France (vet ikke så mye om dem) og må vente ca 5 timer i Paris. Akkurat litt for kort til at det er noe vits å dra ut fra flyplassen, og akkurat lenge nok til at vi skal greie å kjede oss...

I morgen skal vi en tur til Sverige for å besøke noen venner av Anders, det blir spennende, for de fikk en sønn i høst som vi enda ikke har fått hilst på!