Back in Brissy!

Jeg er tilbake i Brisbane! For tredje gang på under et år satt jeg meg på flyet sørover. Det var ganske trist å reise fra familie og venner i Norge, men mye lettere enn sist, for nå visste jeg mer om hva jeg gikk til! Kofferten min veide over tre kilo for mye (jeg skylder på de tunge skolebøkene), men jeg smilte pent og slapp å betale. Skulle bare mangle egentlig, jeg mener, jeg er jo ikke store knotten sammenlignet med det stadig økende antallet overvektige flypassasjerer. Første stopp var Paris, der vi måtte tilbringe hele fem timer i påvente av neste flight... Først ble vi busset på kryss og tvers over hele flyplassen for å komme til riktig terminal.. Deretter gikk tiden med til å spise middag, se på tv-serie på laptopen, spille kort og lese bok. Jeg prøvde å se en episode av Friends som gikk på tv, men den var selvsagt dubbet, og jeg skjønte ikke et ord.. Jeg har bestemt meg for at jeg ikke er så glad i franskmenn, fordi jeg har inntrykk av at de er sære, grisete og selvopptatte. Jeg er åpen for å forandre mening, men ikke før jeg møter en hyggelig franskmann (eller franskdame). Rett før boarding ble oppmerksomme på at navnene våre sto på flere store skjermer, og vi skulle henvende oss til en eller annen informasjonsskranke. Der ble vi bedt om å vise pass og billett, og de tastet febrilsk på en data uten å si et ord om hva de drev med... Tilslutt fikk vi to sett billetter i hånden, en til denne flighten og en til flighten videre fra Singapore. Det var jo omtenksomt. Det var ca ti timer siden vi dro hjemmefra, og enda var vi bare i Paris.. En tretten timer lang flytur ventet, og jeg var allerede dritt lei flymat og mikroskopiske toaletter. Men på vei ut av (eller opp fra, vet ikke helt hva som er mest riktig) Paris, tok piloten en liten bue over byen så vi fikk se Eiffeltårnet fra luften. Det var enormt i forhold til alle de andre bygningene, og det var kjempefint å se det i mørket med alle lysene! På turen til Singapore ble lysene slukket, det var meningen at man skulle sove. Jeg er ikke så flink til å sove sittene i et trangt rom fullt av fremmede, men jeg prøvde litt likevel. Hadde sikkert klart det også, hadde det ikke vært for den jævla drittungen på ca ett år som skrek hele veien. Og det er ingen overdrivelse, den var sikkert stille i et par timer tilsammen... Min teori er at den var fryktelig bortskjemt og bare ville ligge i fanget til moren, for når hun tok den opp, sluttet den.. Jeg fikk sovet et par timer, kommet en del videre i boken min og sett en film. The Queen, om dronning Elisabeth, og den var drepens kjedelig..
Endelig landet vi, og kunne strekke på beina. Hadde bare et par timer på Changi, flyplassen i Singapore. Jeg elsker den flyplassen, kunne gjerne flyttet dit om det hadde vært mulig! Den er veldig forskjellig fra den i Paris var det bråkete, vonde stoler, og en bitteliten terminal med veldig få butikker og lite å gjøre. På Changi er det spa, hotell, kino, gratis internett, deilige stoler, noen av de med fotmassasjeting, det er botanisk hage, og de spiller deilig, avslappende musikk. Jeg tok meg en runde på flyplassen, og forelsket meg i en liten butikk der de solgte alle slags smykker av ferskvannsperler. Jeg ble helt fortapt i noen rosa, digre, men fornuften sa meg at jeg burde la være.. Men det er gratis å se! Jeg hintet til Anders (ok, jeg sa det rett ut) at vi snart har ettårsdag, og at perler var en fin, romantisk og tidløs gave, men han bet ikke på... Kanskje fordi ettårsdagen vår ikke er før i april, og gutter som kjent kjøper sånne gaver i siste liten, hvis de husker å gjøre det i det hele tatt. Ved passkontrollen på vei inn på flyet ble jeg stoppet og tatt til side. Det var noe galt med visumet mitt. Typisk.. Det er ikke første gangen det skjer heller. Da jeg skulle ned i påsken, manglet det et siffer i et nummer som var veldig viktig, og jeg ble stoppet i London. Heldigvis ordnet det seg, og jeg håpet det skulle gå like greit denne gangen også. Men det varte og rakk, mannen tastet masse inn på en data, så på passet mitt, og tastet litt mer. Så begynte han å ringe, tastet mer, så mer i passet, og så enda mer forvirret ut. Etter noen lange minutter, snudde han seg mot meg og sa at det var noe med at visumet mitt ikke ble funnet i systemet eller noe sånn. Jeg skjønte ikke helt, men forklarte at jeg hadde fått nytt pass mens jeg var hjemme, at jeg hadde søkt visum i et annet passe, men at jeg hadde fått en mail om at alt var i orden og at jeg kunne dra til Australia. Personlig skjønner jeg ikke helt vitsen med visum og de greiene.. Jeg får kanskje Google det.. Men uansett, mannen sa at han skulle sjekke litt mer, at jeg kunne sette meg og vente. Jeg satte meg litt nervøst på kanten av en stol, uten pass og billett.. Alle de andre passasjerene begynte å gå ombord i flyet, og til slutt var det bare Anders og jeg som satt igjen. Akkurat i det jeg trodde alt håp var ute og jeg måtte ta fatt på den uendelig lange reisen hjem, kom mannen bort og sa at alt var i orden. Jeg har aldri vært så lettet før! (Har sikkert det, men der og da kunne jeg ikke huske det..) På den syv timer lange flyturen fra Singapore satt Anders ved siden av en mann som snorket hele veien. Det var nesten så ille at han snorket selv med øynene åpne da han spiste... Jeg kom enda et godt stykke videre i boken min, og fikk sett enda en film, denne gangen Marie Antonette. Ikke å anbefale den heller.. Men den fikk i alle fall to timer til å gå. Før man lander, må alle fylle ut et skjema om hvor man skal bo, hvor lenge man skal bli i landet, hvorfor man er der, og man må krysse av om man har med seg noe "farlig". Her i Australia er det veldig mye som er farlig, blant annet jord under skoene, nesten alle matvarer, vann man har fått på flyet og en hel rekke andre ting. Vi kunne heldigvis krysse nei på alle sammen. Ved ankomst kontrollerer de dette skjemaet ikke bare èn, men to ganger, og hvis man mot formodning har med seg noe farlig, får man strenge bøter. Mens vi ventet på bagasjen, tuslet det en liten hund mellom passasjerene for å sjekke om de hadde med seg mat eller noe annet skummelt. Den markerte på damen som sto ved siden av meg, og hun ble spurt om hun hadde med seg mat. Det hadde hun ikke, men hun hadde hatt en appelsin liggende i vesken, og det var det hunden reagerte på. Utrolig hvor god luktesans hunder må ha! Etter å ha samlet sammen kofferter, bager, sekker, poser med tax-freealkohol og pc-vesker, måtte vi stille oss i en kjempelang kø for å få all bagasjen gjennomlyst eller hva de nå kaller det. De er tydeligvis ekstremt redde for det meste i dette landet, for til og med kofferter må opp på båndet og gjennom maskinen. Alt dette skjedde i en ekstrem varme; selv om flyplassen har aircondition, blir det varmt.. Heldigvis hadde jeg med meg et skjørt lett tilgjengelig, så jeg fikk skiftet før vi tok toget hjem. Alt var ved det samme, trærne og gresset var blitt mye grønnere bare, fordi det regner mer om sommern. De ytterst få gangene vi kommer eller skal dra, er det en fordel å bo oppå togstasjonen. Vi slapp å drasse koffertene gjennom hele byen i tropevarme, og var lettet over å komme inn i egen leilighet igjen!