NO WAY BUSSEKSPRESS

Jeg hater kollektivtransport! Det er dyrt, sjelden i rute og slutter å gå altfor tidlig på kvelden. Jeg er spesielt lite fan av buss ettersom jeg som regel blir bilsyk (eller er det kanskje mer naturlig å kalle det bussyk) etter kort tid. Her på lørdag tok jeg bussen til Norefjell. På forhånd hadde jeg sjekket rutetider på diverse nettsider. De hadde foreslått de villeste ting (en rute tok faktisk hele 6 timer, og innebar flere byttinger mellom tog og buss!), men jeg fant til slutt fram til en buss som skulle ta 1 time og 45 minutter. På nettsiden sto det at jeg skulle ta rute 177 mot Tuv fra Sandvika. Jeg visste ikke helt hvor Tuv var, men Sandvika og tallene var jo forståelige nok.

Lørdag morgen kjørte Anders meg i sin nyinnkjøpte Audi 100 (den kostet 5000 kr, men du verden så mye bil han fikk for pengene...) til Sandvika. Jeg oppdaget fort at det ikke gikk noen buss rute 177 mot Tuv fra Sandvika, men det gikk en rute 170 mot Sogn og Fjordane, så jeg gikk ut fra at det var den bussen jeg skulle ta.

Ettersom både han og pappa skulle jobbe hele helgen, og Anders (han andre Anders) og Karo skulle bo hos ham i helgen, hadde jeg bestemt meg for å ta med Missy opp på fjellet. Men da vi skulle ombord i bussen (det heter faktisk det!) fikk ikke Missy lov til å være med. Lille, snille, søte Missy som bare hadde ligget stille på fanget og sovet. Sjåføren spurte først om hvor vi skulle, og jeg svarte at vi bare skulle til Noresund, men det var tydeligvis for langt å ha med hund. Båndet måtte pent overrekkes til Anders, og Missy fikk ikke være med på bussturen jeg hadde lovet henne. Vel inne på bussen, ville bussjåføren ha betalt. Ikke noe uvanlig i det, men prisen... Syns 180 kroner var vel dyrt, men jeg var jo nødt til å bla opp.


For meg går veien til Norefjell over Sollihøgda og forbi Hønefoss. Men av en eller annen grunn hadde busselskapet bestemt seg for at det var best å kjøre innom både Asker og Drammen... Da jeg etter nesten to timer kom fram til Noresund, måtte jeg gå derfra og opp til bommen på Norefjell-veien, en strekning på en kvart mil. For meg er det omtrent en hel dagsmarsj, og dette fordi mamma ville spare 40 kroner.


Vel oppe på fjellet måtte jeg Google dette Nor-Way busselskapet. På nettsidene deres stod det at hunder bare var lov hvis det gjaldt førerhunder eller politi- og redningshunder på trening eller i arbeid. Det syns jeg var temmelig diskriminerende! Hvorfor skal de hundene være mer verdt enn Missy? Tenk om Anders ikke hadde vært der til å ta med seg Missy hjem igjen, da kunne jeg ikke tatt den bussen til Norefjell i det hele tatt da! Ekstremt dårlig etter min mening! Så neste gang, hvis det blir noen neste gang, skal jeg si at hun er redningshund! Er vel ikke så vanskelig å tro på det??
Hvordan kan noen ha hjerte til å nekte dette nurket ombord i en buss???